Ættens sang

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

  Til dig, som mumler i ditt hvite skjegg
       om femti år,
  når kanskje vårens duft fra bjerk og hegg
       imot dig slår:
  - Nu ligger øksen innved treets legg,
       som skrevet står.

  Til dig, du gammeldagse, rare mann,
       en liten sang.
  Den steg oasegrønn av ørkensand,
      og i den hang
  en fugl og jublet om det kildevann
      som av den sprang!

  Du trette vandrer, slå dig rolig ned
      i sangens lund.
  Og det gjør intet om du synger med
      i denne stund,
  ja lesk din hals ved dette kildested:
      din ungdoms munn.

  Jeg hører, som bekjent, til gatens ætt,
      og den er stor.
  Vi finnes over alt - dog ikke spredt -
      på denne jord,
  nei, der vi bor er det nok altfor tett
      vårt avkom gror.

  Min ættegård er nummer det og det
      i gaten her.
  Den ligner dem som ligger ved
      på numret nær:
  den samme murstensgrå - i sol og sne
      og allslags vær.

  En ørken er det her så langt jeg ser
      med hus ved hus,
  en gate hvor der intet grønnes mer
      for sten og grus.
  Og likevel går gamlingen og ler -
      som i en rus.

  For der er ikke glade der de går
      på trette ben,
  og minnes de en drøm om jord og vår,
      så er det en
  fra før ens håp blev bisatt i en gård
      av sotet sten.

  Men det er ikke lenge siden slik en drøm
      om jord og hjem,
  ja lenge siden lengslen, ung og øm,
      har flådd en rem
  av deres sjel, så smertens hete strøm
       fikk svi i dem.

  ----

  Hvem var de, at de måtte søke ly
       i disse strøk,
  i denne trøstesløse, svarte by
       av sot og røk,
  hvor solen bare er ved tidlig gry
       på kort besøk ?

  Man sier det er fattigdommens ætt.
      Så sant et ord.
  De eier ikke engang denne plett
       som de bebor,
  først når de dør, så får de eierett
       til skes fot jord.

  Alt tok man fra dem og fordrev dem hit
       til byens øst,
  idet man sa at de var født til slit -
       en mager trøst!
  Slik preket den for sort og gul og hvit,
      den falske røst.

  Var ikke også de av sol og jord ?
      Og var de født
  til mindre lykke enn sin rike bror ?
      Mens han har ødt
  sin store arvepart ved velfylt bord,
      blev de forstøtt.

  ---

  Men helt kan ikke drømmene dø vekk.
       Hos unge kull
  flyr drømmen som en fugl fra gatens sprekk
       mot vår og muld
  og spiler vingene i vindens trekk
       og solens gull!

  De unge menn og kvinner av vår ætt
      har håp og tro!
  De reiser kampen for sin unge rett
       til å få gro
  i jord og luft, som gjør en sund og mett
       og gir en blod.

  Den nye kamp er nettopp nu igang
       omkring på jord!
  Med bitter vilje, under trossig sang
       og hatske ord,
  har ættens unge fulgt sin oprørstrang
       på nye spor.

  ---

  Og derfor er min sang en sang til dig
      om femti år:
  du fulgte ætten på dens nye vei
      mot andre kår,
  du var så lykkelig å være mig
      i denne vår!

  Du så min drøm få liv. Du så vår ætt
      bli rik og sund.
  Du fant dig ikke selv en rolig plett,
      en alders lund,
  før hele ætten hadde fått sin rett
       til gård og grunn.

  Og la så være at det kostet gru
      og blod og sved,
  og mangt et løfte brast og gikk itu. -
      Men ingen fred
  er skjønnere enn den du nyder nu
      på dette sted!




Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.