20. Jeg sad alene ved min moders grav.

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Jeg sad alene ved min moders grav,
der lyset graaned og der dagen hælded,
og lange skygger lagde sig om jord
og mørkets bølger omkring verden vælded.

Da kom fra staden just et sørgetog -
det syntes mig som aldrig skaren endte. -
Og først da det var blevet sent paa nat
de under høie skrig tilbage vendte.

Og da den sidste langsomt gik forbi,
jeg spurgte sagte, hvem i kisten sov.
Og se, han svarede med dæmpet stemme;
"Det var vor paschas yndling, vi begrov."