BENK

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk


Jeg er en benk Men på benken
                                                                                                                                         sitter hun alene alltid
                                                                                                                                         Ensom men håpefull på benken i parken den store byen
                                                                                                                                         mange mennesker så mye de har å snakke om kanskje noen kommer bort
 




                                                                                                                                        men de har jo hverandre trenger kanskje ingen andre
De sitter på meg dagen lang. Reiser seg opp på tide å dra hjem kanskje vil noen slå av en prat imorgen
De spiser sin mat på meg. når hun finner sin vanlige plass den hvitmalte benker i parken
De deler sine initime samtaler uten å ta hensynn til meg. kanskje håper hun.
De hviler på meg når de er slitne.
De skraper meg, risser inn navnet på deres kjærester.
Snart har jeg mistet min glødd, har ikke en eneste plate igjen uten arr.

Jeg har virkelig lyst å delta, være med, bli sett, men uansett hvor hard jeg prøver så får jeg ikke ut et ord. Jeg er en benk.
 
BENKEN I PARKEN
På en liten benk
i den store parken
sitter hun i dag også
alen med sine tanker og bekymringer
parken i den store byen
Ser et yrende liv
fra sin plass
på den lille hvitmalte benken
latter og muntre stemmer

LAGET AV:EDGAR ARIEL

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt