Bruker:Torgeir

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

[rediger] BLÅKLOKKEN

                             
                 VED VEIKANTEN DU STÅR ALENE,
                 MED DINE KLOKKER SÅ PENE.
                 JEG HAR SÅ LYST TIL Å TA DEG MED,
                 MEN DU TRIVES VEL BEST PÅ DETTE STED.
                 HER KAN DU STÅ OG VAIE I VIND,
                 DET VIL GJØRE MANGE LETTERE I SINN.
                 MEN DET ER IKKE SÅ LENGE DU STÅR,
                 FØR DU INN I DVALEN GÅR.
                 MEN NÅR VINTEREN IGJEN ER OVER,
                 OG DU IKKE LENGER SOVER.
                 KAN DU IGJEN VAIE MED DINE KLOKKER,
                 OG KANSKJE JEG IGJEN FOR BI DEG TRÅKKER.
                            TORGEIR.E
                     
                      MORGEN

     DET ER MORGEN OG JEG SITTER PÅ MIN VANTE PLASS,
     MED KAKER KAFFE OG MELK I ET GLASS.
     OVER ÅSKAMMEN SER JEG SOLEN KOMME,
     SNART VIL SOLLYSET OVER DALEN FLOMME.
     JEG HØRER LÆRKEN ALT ER I GANG,
     TONER DALER NED FRA DENS LIFLIGE SANG.
     I DAG VIL JEG UT PÅ DEN GRØNNE ENG,
     DEN SKAL IGJEN FÅ VÆRE MIN SENG.
     DER KAN JEG UNDER LÆRKENS SANG OG DEN MILDE VIND,
     LA NATUREN OG FREDEN FÅ PLEIE MITT SINN.
     HVER GANG JEG KJENNER DET STYRKE HAR GITT,
     OG MER OG MER TAKKNEMLIG BLITT.
     MAN MÅ FANGE NOE AV STILLHETEN OG ROEN I DAG,
     FOR Å TAKLE HVERDAGENS LARMENDE JAG.
     SÅ KOM LA OSS GÅ UT PÅ DEN GRØNNE ENG,
     Å LIGGE OG HØRE PÅ LÆRKENS REFRENG.
                    TORGEIR.E

[rediger] HUSET I SKOGEN

                                                                       I SKOGEN HAR JEG ET LITE HUS,
                                                                       DER BOR DET OGSÅ EN LITEN MUS.
                                                                       TIL MEG HUN INGEN HENSYN TAR,
                                                                       VISSITTKORT HUN LEGGER I KOPPER OG KAR.
                                                                       HUN OPPFØRER SEG SOM HUN ER TAM,
                                                                       ALIKEVEL SETTER JEG EN FELLE FRAM.
                                                                       SÅ EN DAG HUN I FELLEN LÅ,
                                                                  DET VAR OSTEN HUN IKKE KUNNE MOTSTÅ.
                                                                  ETTER DETTE DET STILLE HAR BLITT,
                                                                  MÅ INNRØMME AT JEG SAVNER HENNE LITT.
                                                                              TORGEIR.E

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt