Bruker:Veronica24

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

HULL

Man kjenner bakken gir etter
Man detter
Det går fort, altfor fort
Man treffer bakken med ett smell
Kjenner ingen smerte man er nummen
Man ser seg rundt, alt er mørkt
Panikken griper fatt i deg
Man er så paralysert av mørket at man ikke ser at det er mulig å klatre opp
Man fomler rundt, føler seg liten som ett barn
Så ser man at det er mulig å klatre opp
Det er tungt
Det er en lang vei opp
Man tar første steget opp igjen
En holder seg fast så man ikke detter ned igjen
Tenk heller på at du er ett steg over bakken, enn alle stegene du har igjen
Skritt for skritt kommer man lenger og lenger opp
Det er tungt, fryktelig tungt
Man ser enden av hullet
Det har tatt en god stundt
Endelig oppe

Ikke alle finner styrken til å finne veien ut
Alt virker fortapt
Man ser bare mørket, ikke muligheter
Da må man rope på noen der oppe
Slik at de kan fire ned ett tau
Du blir dradd opp sakte men sikkert
Det gjelder bare å holde seg fast å ikke miste grepet

Noen blir så overlempet av mørket
at munnen lukkes og øynene også
De blir sittende i hullet i håp om at noen finner dem
Slik kan de sitte lenge, til håpet forsvinner

Derfor er det viktig for oss der oppe
Å holde øye med disse hullene
Å hjelpe dem som ikke alltid ber om det
Hjelpe dem opp i lyset
Gi dem håpet tilbake
Å troen på livet

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt