Ekebergkongen

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

I min barndom var det blitt en sedvane for meg og noen kamerater å dra ut til Ekeberg om søndagseftermiddagene. Hele den lange uken gledet vi oss til denne eftermiddagen vi skulle tilbringe i det fri, til de duftende heggekvister vi skulle bryte, de siljefløytene vi skulle vri, de funklende bergkrystaller vi skulle finne, og de søte jordbærene vi skulle sanke. Da vi ble eldre, lot vi vel siljen og heggen stå i fred; men av og til dro vi ut, og på Ekeberggårdens marker kunne jakten gå muntert efter apollosommerfuglen med sine skjønne vinger, eller vi tumlet oss lystig med insekthåven i den øde egn omkring den falleferdige varden for å fange den ridderlige machaon, som ved sin lette flukt mere enn en gang satte vår tålmodighet sterkt på prøve. Det som især gjorde disse egnene så tiltrekkende for meg, var imidlertid hverken den duftende hegg eller den melankolske siljefløyte, hverken den purpurflekkede apollo eller den svovelgule machaon, men den romantiske hemmelighetsfullhet som gjennom de første barndomserindringer demret mot meg fra disse steder, ønsket om åoppleve noe eventyrlig, tanken om all den herlighet som gjemte seg inne i berget, og om de mystiske vesener som efter sagnet fantes i bergets dyp.

Sagnene om Ekebergkongen, de underjordiske og deres bergslott har mere og mere forstummet, men et og annet av det jeg hørte i min barndom, lever ennu i min erindring, og det har jeg her søkt å oppfriske.

For en halvhundre år tilbake i tiden[1] var Ekeberg ikke så ryddet og bebodd som nu; det var overgrodd med skog og kratt, og fra byen så man ikke andre menneskeboliger der enn Ekeberggårdens gamle hus oppe på høyden, og en liten rød hytte nede i bakken på den venstre side av veien, hvor den svinger oppover til høyre mot Ekeberggården. Den kaltes Svingen. På dette stedet ser man nu en staseligere bygning, hvor det er sommerdans og forfriskningslokale for de spaserlystne "unge herskaper", som i de første sommernetter drar ut "for å høre gjøken".

Her i Svingen i den lille røde hytten bodde i den gamle tid jeg taler om, en fattig kurvkone, som kummerlig nok slo seg igjennom i verden. En gang hun hadde vært borte for å hente en vending vann, satt der en stor tykk padde i stien for henne.

"Gå av veien for meg, så skal jeg være jordmor for deg, når du kommer i barselseng," sa hun for spøk til padden, som straks begynte å dra seg av veien så raskt det ville gå.

Noen tid efter da kurvkonen en høstaften var kommet hjem fra byen og satt foran skorstenen og spant, kom det en fremmed mann inn til henne.

"Hør du," sa han, "kjerringa mi skal snart ligge, hu har ikke lenge igjen. Vil du hjelpe henne, når hun gjør barsel, så som du har lovet, så skal du ikke angre det."

"Å Gud hjelpe meg så sant," sa konen, "det kan nok ikke jeg, for jeg forstår meg ikke noe på det."

"Jo, du får nok gjøre det, for du har lovet henne det," sa mannen.

Konen kunne slett ikke minnes, at hun hadde lovet noen å være jordmor, og det sa hun til ham; men mannen svarte:

"Jo, lovet det har du gjort, for den padda, som satt i veien for deg da du gikk etter vann, det var kjerringa mi. Vil du hjelpe henne," vedble mannen, som hun nu skjønte ikke kunne være noen annen enn Ekebergkongen, "så skal du aldri angre det, jeg skal forskylde deg vel for det, men du må ikke ødsle med pengene jeg gir deg, ikke må du gi dem bort, om noen ber deg, og ikke må du tale om det, ja du må ikke så meget som klunke på det til noe menneske engang."

"Nei, kors!" sa hun, "jeg kan nok tie; og si meg bare til når kona får vondt, så får jeg hjelpe så godt jeg kan."

Der gikk noen tid, så kom den samme mannen en natt inn til kurvkonen og ba henne følge med. Hun sto opp og tok på seg; han gikk fore og hun efter, og før hun visste hvor de var eller hvorledes det gikk til, var hun inne i berget, hvor dronningen lå i sengen og var i barnsnød. Det var en stue, som var staselig, mest som en slottssal, og kurvkonen syntes hun aldri hadde vært noe sted hvor det var så gildt.

Men da de vel var kommet inn, satte mannen seg på en stol og knep hendene sammen om knærne sine, og når mannfolk sitter slik, kan en barselkone ikke bli forløst; det visste kurvkonen meget godt. Derfor prøvde både hun og dronningen å gi ham mange ærender og ba ham snart gå efter ett og snart efter et annet, men der han satt der satt han, og han rørte seg ikke av flekken. Til sist fikk jordmoren et innfall.

"Nå er hun forløst," sa hun til mannen. "Hosdan gikk det til?" skrek han, og ble så forundret at han slapp taket. I øyeblikket la den kristne konen hånden på dronningen, og med det samme var hun forløst.

Mens mannen var ute for å få varmt vaskevann til barnet, sa barselkonen til kurvkonen:

"Mannen min liker deg nok du, men når du skal gå, så skyter han etter deg likevel, for han kan ikke bryte arta; derfor må du skynde deg og smette bak døra i det samme du går, så treffer han deg ikke."

Da barnet var vasket, pyntet og kledd, sendte dronningen henne ut i kjøkkenet for å hente en salvekrukke til å smøre øynene på det. Men slikt et kjøkken og slikt kjøkkentøy hadde hun aldri sett make til. I rekkene var oppstilt de prektigste fat og tallerkener, og under taket hang panner, kjeler og kjørrel, alt av rent sølv og så blankt at det skinte rundt alle veggene.

Men ingen kan tenkte seg hvor forundret hun ble, da hun fikk se at hennes egen tjenestepike sto der og malte gryn på en håndkvern. Hun tok en saks og klippet et spuns ut av skjørtet hennes, uten at hun merket det, og det gjemte hun.

Da hun var ferdig og skulle gå, kom hun vel i hu hva barselkonen hadde sagt, og smatt bak døren. I det samme skjøt kongen en gloende sopelime efter henne, så ilden fraste av den.

"Traff jeg deg?" skrek han.

"Å nei," svarte konen.

"Det var bra!" ropte han.

Solen sto langt inn på gulvet da kurvkonen kom hjem, men piken, som alltid klaget over at hun var matt og hadde vondt over korsryggen, lå og stønnet og sov enda. Hun vekket henne og spurte.

"Hvor har du vært henne i natt?"

"Jeg mor?" sa piken, "jeg har ingensteds vært det jeg veit, uten her i senga."

"Ja, da veit jeg bedre," sa konen, "dette spunset har jeg klipt ut av skjørtet ditt i berget i natt; du ser det passer? Men således er ungdommen nå til dags; i forrige tider leste folk sin aftenbønn og sang en salme før de gikk til sengs, at slikt trollskap ikke skulle ha noen makt, og jeg skal også lære deg å ta Vårherre for øyne; for du kan vel begripe at du må bli matt og klein og få vondt over ryggen, og at jeg heller ikke får stor nytte av deg, når du skal tjene dem om natta og meg om dagen."

Fra den tid selgekonen hadde vært jordmor for dronningen, fant hun hver morgen en hop sølvpenger utenfor døren sin, og hennes omstendigheter bedret seg, så hun snart var en holden kone. Men så hendte det en gang at en meget fattig kone bar seg ille og klaget sin nød for henne.

"Å pytt!" sa hun, "det kan vel ikke være så farlig; når jeg bare ville, var det ingen sak for meg å hjelpe deg, for den som noe sår, han noe får, og jeg har nok hjulpet den som drar til meg." Men efter den dag fant hun ikke en skilling utenfor sin dør; de pengene hun hadde fått, var som blåst bort, og hun måtte igjen til å ta kurven på armen og vandre til byen i solskinn og regn. -

Men Ekebergkongen gikk ikke alltid sin kones ærender; undertiden var han også ute i sine egne og fridde til pikene fra byen, som på søn- og helligdagene vanket omkring i kratt og kløfter eller gikk i skogen for åsanke bær. Oftest var han å se til som en stygg innskrumpet mann med røde øyne; men når han ville gjøre lykke, tok han på seg Bernt Ankers skikkelse og viste seg som en vakker, litt gammelaktig mann med stjerne på brystet. Men dette var bare synkverving; han var og ble det gamle fæle, rødøyde trollet, og det kunne nok merkes på avkommet; for konen hans fikk alltid de argeste og fæleste byttinger, forslukne skrikhalser med store hoder og røde øyne, som foreldrene søkte å bli kvitt så snart de kunne, og derfor ble de underjordiske, det verdige kongepars lydige tjenere og undersåtter, sendt ut.

I den tiden hadde nemlig de underjordiske i Ekeberg et slemt ord på seg for at de stjal vakre og snille menneskebarn på Grønland, Enerhaugen og især i Gamlebyen, og la slike byttinger isteden; og dette barnetyveriet og barnebytteriet gikk så vidt at de ikke engang kunne komme over å amme dem opp selv; derfor stjal de også ammer til dem, og dem beholdt de ofte for bestandig. Men det var en jente fra Gamlebyen som de hadde tatt inn, hun var heldigere. Hun hadde vært i berget et års tid og vært amme for et vakkert menneskebarn de underjordiske hadde stjålet, men så slapp hun ut. Om det var fordi det ble ringt efter henne, eller hun satte sine sko bakvendt, eller hun forsnakket seg, eller hun fant en synål i serken sin, det kan jeg ikke minnes; nok var det, hun slapp ut, og siden fortalte hun både vidt og bredt om hvor staselig og gromt det var inne i Ekeberg, hvor snille folkene der hadde vært med henne, hvor vel de hadde snakket med henne for å få henne til å bli, og hvilken søt unge det var hun ammet. Hver morgen sa de underjordiske hun skulle smøre barnets øyne med en salve, som hun skulle ta av en krukke som hang i kjøkkenet; men det la de til, hun måtte akte seg vel for å komme nær sine egne med den. Hun kunne ikke skjønne hva det skulle være til, for barnet hadde de deiligste øyne noen kunne se, og en gang da kjerringen ikke var i kjøkkenet, tok hun og strøk litt av salven over det høyre øyet sitt.

Et halvt års tid efter at hun var kommet fra de underjordiske, skulle hun inn og kjøpe noe i Bjerkenbusch's krambod på hjørnet av Storgaten og Torvet. Og der sto bergkjerringen hun hadde vært amme hos, ved disken og stjal risengryn av skuffen, og det lot ikke til at noen merket det eller så henne.

"God dag, mor skal jeg treffe Jer her?" sa jenten, og hilste på henne; "hvorledes står det til med barnet?"

"Kan du se meg?" spurte konen meget forundret.

"Ja, skulle jeg ikke kunne se Jer da?" sa jenten.

"Hva er det for et øye du ser meg med?" spurte den underjordiske.

"Bi litt, det er med det høyre," svarte jenten, og klippet med øynene.

Så spyttet den underjordiske i øyet på henne, og fra den tid så jenten hverken henne eller noen annen med det; for hun var og ble blind på det høyre øyet.

Skjønt det fremdeles visst ikke er mangel på tykkhodete unger både på Grønland og i Gamlebyen, får ikke lenger de underjordiske i Ekeberg skylden for det. For det første er nemlig opplysningen steget så høyt at istedenfor å rishye byttinger tre torsdagskvelder på søppeldyngen eller knipe dem i nesen med en gloende ildtang, som skikk var i de dager, så lar de nu mor Torgersen eller en annen signekjerring støpe over barnet for svekk, trollskap og fanteri, eller de sender en av barnets bleier til Stine Bredvolden, som er så klok at hun leser barnets sykdom og skjebne og derefter avgjør hvordan det skal gå. Og for det annet så har både Ekebergkongen og de underjordiske flyttet; for den evindelige trommingen og skrellskytingen av militæret under den siste krigen, rammelen av de svære rust- og bagasjevognene som dundret bortover veien over Ekebergkongens tak og rystet huset hans så sølvtøyet dirret på veggene, gjorde ham kjed av livet der. En mann møtte ham en natt i 1814 med mangfoldige lass flyttegods og en stor bøling av kollete og brandete kyr.

"Kors, hvor skal I hen så seint i denne farlige tida med så mye flytningsgods og så stor en bøling da?" sa mannen.

"Jeg vil flytte til bror min på Kongsberg, for jeg kan ikke holde ut denne skytinga og dommeneringa," svarte Ekebergkongen, og siden den tid har han hverken vært hørt eller spurt.


[rediger] Merknader

  1. Dette stykket er skrevet i 1838.
Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt