Empati

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk
Nå kan jeg endelig sette meg ned i godstolen og slappe av.
Min plikt som verdensborger er gjort for denne gang.
Nå skal jeg bare se ferdig programmet, før jeg lager meg en velfortjent middag.
Jeg er et godt menneske...


"Hallo?... Åja, hei, ja... Nja, ikke nå, nei".
Telefonen har nettopp vekt meg.
Jeg skulle jo ikke stå opp før om tre kvarter, og her må jeg sitte og snakke med min altfor bekymrede mor.
Jeg forstår henne egentlig, jeg har jo bare bodd alene i en uke enda.
"Joda, bare bra, mamma... Neida, jeg klarer meg fint... Greit, det, hadet godt så lenge... Glad i deg også, mamma".
Nå skal hun komme innom i morgen, altså. Det er tydeligvis en hel haug av ting jeg trenger. Mødre veit vel sånt best.
Men hvorfor må hun skjemme meg bort hele tiden? Stakkars meg.


Nei, nå gidder jeg ikke å legge meg igjen.
Jeg får bare tasse alle de metrene bort til kjøkkenet etter mat og drikke, samme hvor trøtt jeg er.
Kokte egg, eller stekte? Joda speilegg høres ut som en god idé.
Tørr i halsen, usj. Jeg må bare huske å la vannet renne i ett minutt, slik at det blir rent.
Æsj, tanken på all rust, jord eller hva enn som følger med vannet før ett minutt er gått, gjør meg kvalm.
Det er godt å kjenne det kalde rene 1-minuttsvannet sildre gjennom kroppen.
Litt cola kunne i grunn smakt bra nå. Oi, har jeg ikke skrudd korken ordentlig på siden i går kveld?
Det lukter greit av den... Fysj, den er jo nesten tam! Den er det bare å kaste. Godt at den bare er halvfull.


Derja, skal si det smakte med speilegg og nok et 1-minuttsvannglass.
Mens jeg enda er i gang, ville et glass sjokolademelk vært suverent.
Neimen! Datostemplinga viser i dag, den tør jeg ikke smake på engang.
Jeg kommer bare til å kaste opp. Den havner med colaen!
Nåja, jeg er ikke nødt til å drikke melk akkurat i dag, jeg er jo så sunn fra før av.


Jeg føler på meg at dette blir en stille og rolig dag. Der piper selvsagt mobilen også.
Jeg betaler så mye for den helsikes greia, og likevel kan den ikke la være å pipe når jeg vil være i ro og fred.
Teknologien kunne forresten ha kommet litt lenger, uten at det hadde gjort noe.
Skulle tro jeg var den eneste vettuge person i vesten. Kanskje skolegangen bør forlenges litt?
Herregud, det er jo nesten ingen som rekker å lære noenting, jo. Dumme begrensninger.
Kanskje folk flest ville vært villige til å gå lenger på skolen hvis det hadde vært flere skoler, og dermed mindre å gå.
Jeg måtte jo gå 12-13 minutter til skolen i min tid. Uutholdelig, jeg var jo død før jeg kom fram.
Er det ingen andre enn meg som tenker, "hva med flere skolebusser eller bussruter?"
En skulle ikke trengt skolegang for sånt engang. Dumme teknologi.


Så, hva er det denne bråkebøtta av en mobiltelefon ønsker nå?
Åssen nummer er dette, da? Ingen jeg kjenner.
Har ikke folk vett nok i skallen til å skrive riktig nummer heller?
Hva hjelper mobiletelefonen hvis man ikke greier å sende til riktige personer?
Får vel bare lese tekstmeldinga, da. "Se på TV2, døgenikt". Hva for en idiot våger å kalle meg døgenikt?
Vel, vel, litt TV-titting har vel aldri skada noen, ihvertfall ikke meg. Åh, jeg elsker lysene mine! -Klappklapp- derja.
Klappelys er genialt. Dumme teknologi, hvorfor har jeg ikke noe sånt til TV'en min?
Forskere og vitenskapsmenn skryter av sine mange år i skolen, men de greier ikke å utrette noe som helst likevel.
Bortsett fra denne dumme tilbakestående fjernkontrollen, da. Dumme TV-apparat.


TV2 - Ei hand å holde i. Hva dreier det seg om? Sikkert noe sånn teit dramaserie.
Også dørklokka! Hva er galt med verden? Den skal ha meg til å gjøre ting hele tida, for så å avbryte meg.
Kan da ikke herse rudt med meg på denne måten, men la gå for denne gang. Fælt så ytterdøra knirker!
Dæven, det var ei søt jente. Omtrent så gammel som meg selv. Litt bred rundt hofta, da. Spiser en del, den der.
"Vil du støtte aksjonen Ei hand å holde i, ved å gi en slant? Jeg hører du ser på sendinga vår på TV2 også".
"Ja, det programmet er jo interessant. To sekunder, så skal jeg finne lommeboka mi. Vær så god".
"Oi! En femtilapp? Det var sannelig sjenerøst av deg". "Ingen årskak, lykke til videre". "Hadet bra".
Hun går smilende vekk fra åstedet. Det der har jeg aldri gjort før. Det føles i grunn ganske godt.
Hun ble ganske glad for det.


Nå kan jeg endelig sette meg ned i godstolen og slappe av.
Min plikt som verdensborger er gjort for denne gang.
Nå skal jeg bare se ferdig programmet, før jeg lager meg en velfortjent middag.
Jeg er et godt menneske...


Oi, dokumentarer fra Afrika. De er alltid gøy å se på.


Nå har det gått en time ut i de gøyale dokumentarene, og her sitter jeg med en vond følelse i magen og telefonrøret inntil øret.
Ei hand å holde i.
Hvem sendte den meldinga, egentlig?
Dumme meg, døgenikten.


John Christian Heive

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt