En aftenstund i et proprietærkjøkken

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Det var riktig en trist aften; ute føk det og snedde; inne hos proprietæren brant lyset så døsig at man nesten ikke skimtet andre gjenstander enn en klokkekasse med kinesisk krimskrams, et stort speil i en gammeldags forgylt ramme, og et arvet sølvkrus. I stuen var det ikke andre enn proprietæren og meg. Jeg satt i det ene hjørnet av sofaen med en bok i hånden, mens proprietæren selv hadde tatt plass i det andre hjørnet, fordypet i funderinger over en pakke av "de både sure og søte statsborgere", som han kaller dem i sin avhandling, betitlet "Forsøk med noen velmente patriotiske ytringer for fedrelandets vel. For beskjedenhets skyld av en anonym."

Av det grundige studier i denne gullgrube for hans idéer ble det, som man nok kan vite, utklekket mangehånde kløktige formeninger; at han selv i det minste var overbevist om deres fortreffelighet, syntes det fiffige blikket å antyde som han tilkastet meg fra sine klippende øyne; det var heller ingen mangel på "velmente patriotiske ytringer", gehalten av dem kan den best dømme om som har hatt anledning til å kikke i det ovenforomtalte skrift eller hans store avhandling i manuskript om tienden. Men all denne visdom var spilt på meg; jeg kunne den på mine fingrer, for jeg hørte den nu for tre og tyvende gang. Jeg er ikke utrustet med noen engletålmodighet; men hva skulle jeg vel gjøre? Tilbaketoget til værelset mitt var avskåret, der var det skurt til helgen; det sto i en damp. Efter noen forgjeves forsøk på å fordype meg i min bok, måtte jeg således la meg føre av proprietærens veltalenhets strøm. Proprietæren var nu på sin hvite hest, som man sier; den gamle rødslitte skinnluen hadde han lagt ved siden av seg i sofaen, og han bar sin skallete panne og sine grå hårs verdighet åpent til skue. Han ble ivrigere og ivrigere; han reiste seg og fektet med hendene; han gikk opp og ned ad gulvet med hastige skritt, så flammen i lyset viftet hit og dit, og flakene på den grå fotside vadmelskjolen hans beskrev store buer hver gang han svinget rundt og hevet seg på sitt lange ben; for som Tyrtæus og Per Solvold var han låghalt. Hans bevingede ord summet om ørene på meg som oldenborrer i en lindetopp. Det gikk løs om prosesser og høyesterettsprejudikater, om kranglerier med overformynderiet, om tømmerbrøtning og luksus, om makthavernes regjereri og Mørkfossens utminering, om kontrollen og Jærens oppdyrking, om industri og sentralisasjon, om sirkulasjonsmidlets utilstrekkelighet, om byråkrati og embetsaristokrati, og om alle de -kratier, -arkier og -rier, som har eksistert like fra kong Nebukadnesar til Per Solvolds statsborgeri.

Det var ikke til å holde ut lenger med proprietærens knot og affekterte patos. Fra kjøkkenet skrallet den ene lattersalven efter den andre; Kristen smed førte ordet der ute; han hadde nettopp holdt opp, og der lød på ny en hjertelig latter.

"Nei," sa jeg og brøt over tvert, "nu vil jeg riktig ut og høre smedens historier," løp ut og lot proprietæren bli tilbake i stuen med den mattlysende pråsen og sin egen forstyrrede tankegang.

"Barnevev og løgnaktige regler!" brummet han med det samme jeg lukket døren efter meg; "det er skam for lærde folk; men velmente patriotiske ytringer -", mere hørte jeg ikke.

Lys og liv og munterhet strålte ut i det høye, luftige kjøkkenet. Et bål som lyste opp tilmed i de fjerneste kroker, flammet på peisen. Ved siden av peisstangen tronet proprietærens madam med sin rokk. Skjønt hun i mange år hadde ligget til felts mot gikten og forskanset seg mot dens anfall i en mangfoldighet av stakker og trøyer, og som utenverker utenom alle de øvrige anlagt et uhyre av en grå vadmelskofte, skinte likevel ansiktet under skautet som en fullmåne. På peiskanten satt barna og lo og knekket nøtter. Rundt om satt en krets av piker og husmannskoner; "de traadte Rokken med flittige Fødder eller brugte de skrabende Karder". I svalen trampet treskerne av seg sneen, kom inn med agner i håret og satte seg ved langbordet, hvor kokken bar frem nattverden for dem, en melkering og et trau hårdstampet grøt. Lenet opp til skorstensmuren sto smeden; han røkte på en liten snadde, og over ansiktet hans, som bar sotspor fra smieavlen, lå en tørr alvorlig mine, som vitnet om at han hadde fortalt, og fortalt godt.

"God aften, smed," sa jeg, "hva er det du forteller, som vekker slik latter?"

"Hi, hi, hi," lo småguttene, kisteglade i ansiktene. "Kristen fortalte om Fanden og smeden, og så om gutten som fikk ham inn i nøtta, og nå har han sagt han skal fortelle om Per Sannum, som de underjordiske holdt hesten for i Asmyrbakken."

"Ja," begynte smeden, "den Per Sannum var fra en av Sannumgardene nordafor kjerka. Han var en signekall, og han blei ofte henta både med hest og slede for å gjøre åt folk og fe, liksom gamle Berthe Tuppenhaug hernede i Bråten. Men hvordan det var eller ikke, så var 'n ikke klok nok, for en gang hadde de underjordiske bundet 'n, så 'n måtte stå ei heil natt i heimehagen sin med kjeften på skakke, og det gikk ikke riktig vel til den gangen jeg nå vil fortelle om heller. Denne Peren kunne aldri forlikes med folk, akkurat liksom - hm, hm - nå ja, han var en kranglefant, som hadde sak med alle. Så var det en gang han hadde ei sak i stiftsretten i Christian, og der inne skulle 'n være til klokka ti om morgenen. Han tenkte han hadde god tid, når han reid hjemmefra kvelden i forvegen, og det gjorde 'n også; men da 'n kom til Asmyrbakken, blei hesten holdt for 'n. Det er ikke riktig der heller; for lange tider sia har én hengt seg oppe i haugen, og det er mange som har hørt musikk der, både av feler og klarinetter og fløyter og andre blåsegreier. Ja, gamle Berthe veit nok å tale om det; hun har hørt det, og hu sier hu aldri har hørt så vakkert, det var akkurat som da den store musikken var hos lensmannen i 1814. Var det ikke så, Berthe?" spurte smeden.

"Jo, det er sant, det er gudsens sanning òg det, far," svarte husmannskjerringen, som satt ved skorstenen og kardet.

"Nå, hesten blei da holdt for 'n," fortsatte smeden, "og den ville ikke røre seg av flekken. Alt det han slo på og alt det han huia og skreik, så dansa 'n bare i ring, og han kunne hverken få 'n att eller fram. Det leid med det skreid, men det blei ikke annleis. Slik gikk det heile natta, det var tydelig å se at der sto en og holdt 'n, for alt det Sannumen bante og huserte så kom 'n ikke videre. Men da det leid utpå morgenen i grålysinga, så sto 'n av og gikk opp til Ingebret Asmyrhaugen, og fikk han til å ta med seg en varmebrann, og da 'n var kommet i salen igjen, så ba 'n han fyre over hesten med den. Da kan det vel hende det gikk av garde i fullt firsprang, og Per hadde nok med å henge på, og ikke stansa det, før 'n kom til byen; men da var hesten sprengt."

"Dette har jeg hørt før," sa gamle Berthe og holdt opp å karde, "men jeg har aldri villet tru at Per Sannum ikke var klokere; men siden du sier det, Kristen, så må jeg vel tru det."

"Ja, det kan du," svarte smeden, "for jeg har hørt det av Ingebret Asmyrhaugen sjøl, som bar brannen og fyrte over hesten for 'n."

"Han skulle vel ha sett gjennom hulaget, Berthe, skulle 'n ikke?" spurte en av småguttene.

"Jo, det skulle 'n," svarte gamle Berthe, "for da hadde 'n fått se hvem det var som holdt hesten, og da hadde han måttet sleppe. Det har jeg hørt av en som visste om slikt bedre enn noen, det var en som de kalte Hans Frimodig heime på Halland. I andre bygdelag kalte de 'n Hans med skikkelighet, for han hadde nå det munnhell: "Allting med skikkelighet." Han blei inntatt av de underjordiske og hadde vært hos dem i mange år, og de ville endelig ha 'n til å ta datter deres, som hang etter 'n støtt; men det ville 'n ikke, og da det blei ringt etter 'n fra mange kjerker, så tok de han til sist og kasta han ut fra en høg kolle langt ute i bygdene, som jeg trur de kalte Hortekollen, og da syntes 'n han fór like til fjords. Fra den tid var han en jåling. Så kom han i legd og gikk fra gard til gard og fortalte mange underlige historier, men best han satt, så lo han:

"Hi, hi, hi, Kari Karina, jeg ser deg nok!" sa han, for huldrejenta var bestandig etter 'n.

Mens han var hos de underjordiske, fortalte 'n, så måtte 'n bestandig være med dem, når de var ute og forsynte seg med mat og mjølk, for det som var korsa over og signa med Jesu navn, hadde de ikke makt til å ta, og så sa de til 'n Hans: "Du får ta i her, for dette er der "krikla på"," og han la nå sånne bører i meisene til dem at det var fæle ting; men når det kom tordenslag, satte de avsted så fort at han ikke kunne følge dem. Hans var bestandig i lag med en av dem, som hette Vått, og han var så sterk at han tok og bar både Hans og børa når der kom slikt bråvær på dem. En gang møtte de futen fra Ringerike i en djup dal oppe på Halland, så gikk Vått bort og holdt hesten for 'n, og futen skreik og slo på og fór så ille med hesten at det var synd å se. Men så gikk skyssgutten fram av meiene og såg gjennom hulaget, så måtte Vått slippe, "og da kan det vel hende det gikk," sa Hans, "skyssgutten var nær ikke kommet på meiene igjen, og vi slo opp en skrassel, så at futen vendte seg i sleden og såg seg tebars"."

"Ja," sa en av husmennene, som var en utbygding, "det har jeg hørt om en prest i Lier også. Han skulle reise i soknebud til ei gammal kjerring, som hadde vært et ugudelig menneske mens hun levde. Da han kom på skogen, blei hesten holdt for 'n; men han visste råd, for det var en rask kar den Lier-presten; i et sprang var han fra sleden oppe på hesteryggen og skotta ned gjennom hulaget, og der såg han det var en stygg gammal mann som holdt i tømmen - de sier, det var Fanden sjøl.

"Slipp kuns, du får henne ikke," sa presten.

Han måtte sleppe, men med det samme ga 'n hesten et rapp, så den satte av sted slik at det gnistra under hovene og lyste i alle skogtoppene, og det var ikke mer enn skyssgutten kunne holde seg bakpå. Den gangen kom presten ridende i soknebud." -

"Nei, om jeg skjønner hvorledes det skal gå med kuene likevel, mor," sa Mari budeie, som kom ståkende inn med et melkespann, "jeg trur dom svelter reint i hel, her kan mor se hvor lite mjølk vi får."

"Du får dra høy fra stallgolvet, Mari," sa gamlemor.

"Ja, det var sant!" svarte Mari; "kommer jeg dit, så er karmennene og kallen så forsinna som ville gasser."

"Jeg kan gi deg et råd, Mari," sa en av småguttene med en polisk mine. "Du skal koke rømmegraut og sette ut på stall-låven om torsdagskvelden, så hjelper nok nissen deg å dra høyt til fjøset, mens guttene sover."

"Ja, bare der var noen nisse her, så skulle jeg nok gjøre det," svarte den gamle budeien troskyldig; "men det er fanken ingen nisse her i garden, for de trur ikke på slikt sjølvefolka; nei, på Nes hos kaftein, den tid jeg tente der, der var nissen."

"Hvorledes kan du vite det, Mari?" spurte gamlemor. "Har du sett han?"

"Sett han? Ja, det har jeg riktig også det," svarte Mari, "det er sikker nok."

"Å, fortell oss det, fortell oss det!" ropte småguttene.

"Ja, det kan jeg nok," sa budeien og begynte.

"Det var nå den tid jeg tente hos kaftein, så sa gardsgutten til meg en lørdagskveld:

"Du er nok så snill at du gir hestene for meg i kveld du Mari, så skal jeg alltids gjøre deg et puss igjen."

"Å ja," sa jeg, "jeg kan nok det," for han skulle gå til jenta si.

Da det leid mot tida at hestene skulle ha kveldsfôret, så ga jeg først de to, og så tok jeg et høyfang og skulle gi hesten til kaftein; og den var alltid så feit og blank at en gjerne kunne speile seg i den; men i det samme jeg skulle gå inn i spilltauet, så kom 'n fallande like ned over armene på meg -"

"Hvem, hvem? Hesten?" spurte småguttene.

"Å nei visst, det var nissen; og jeg blei så forferda at jeg slapp høyet der jeg sto, og skyndte meg ut igjen det forteste jeg vann. Og da Per kom heim, så sa jeg: "Jeg har gitt hestene for deg én gang, min kjære Per, men neigu blir det ikke oftere, og Bronen til kaftein den fikk ikke høystrået heller," sa jeg og så fortalte jeg 'n det.

"Å ja, det har inga nau med Bronen," sa Per. "Han har nok den som passer seg han."

"Hvorledes så nissen ut da, Mari?" spurte en av småguttene.

"Ja, meiner du jeg kunne se det?" sa hun; "det var så mørkt at jeg ikke kunne se hendene mine, men jeg kjente 'n så tydelig som jeg tar i deg; han var lodden, og det lyste i øynene på 'n."

"Å, det var visst bare ei katte," innvendte en av dem.

"Katte?" sa hun med den dypeste forakt. "Jeg kjente hver finger på 'n; han hadde ikke mer enn fire, og de var lodne, og var det ikke nissen, så la meg ikke komme levende av flekken."

"Jo, det var nissen, det er visst," sa smeden, "for tommelfinger har 'n ikke, og lodden ska 'n væra på nevene; jeg har aldri handtakes med 'n; men så skal det være, det har jeg hørt; og at han passer hestene og er den beste husbondskar noen kan ha, det veit vi alle det. Det er mange som har stor nytte av 'n; men det er da ikke han aleine de har nytte av, for oppe i Ullensaker var det en mann som en gang hadde likså mye nytte av de underjordiske som andre har av nissen; han budde på Røgli. De visste nå vel det at huldra var der og holdt til der, for det var en gang han reiste til byen så i flekksnøen om våren, og da 'n kom inn til Skjellebekk og hadde vatna hestene sine, kommer der utover bakken en buskap med brannete kuer, så store og feite at det var moro så se dem, og noen av dem som var med, kjørte med alle slags bukjørel og greie på kjerrer med vakre feite hester for; men foran gikk der ei svær jente, som hadde ei drivende kvit mjølkekolle i handa.

"Men hvor skal Di hen på denne årsens tid da?" spurte Røgli-mannen forundret.

"Å," svarte hun, som gikk foran, "vi skal til seters i Røgli-hagen i Ullensaker, der er hamn nok der."

Dette syntes han var rart, at de skulle hamne i hagen hans; og ingen andre enn han hverken så eller hørte noe, og alle dem han møtte på vegen innover, spurte han; men ingen hadde sett en sånn buskap.

Heime på garden hos den Røgli-mannen gikk det også underlig til iblant, for når 'n hadde gjort noe arbeid etter solegladsleite, så blei det alltid ødelagt om natta, og til sist måtte 'n reint holde opp å arbeide når sola var gått ned. Men så var det den gangen jeg ville tale om, det var en høst, han gikk ned og kjente på byggloa om den var tørr - det var seint utpå høsten - og han syntes den ikke var riktig tørr nok ennå, men så hørte 'n så skjellig det sa borte i en haug:

"Kjør inn loa di du, i morra snør det."

Han til å kjøre det beste han kunne; han kjørte til langt over midnatt, og han fikk inn loa; men morgenen etter låg der over en sko djup snø." -

"Ja, men det er ikke alltid de underjordiske er så snille, smed," sa en av småguttene; "hvorledes var det med henne som stal bryllupskosten på Eldstad og glømte igjen lua si?"

"Jo, det skal jeg si deg," sa smeden, og hugg straks i med en ny fortelling.

"På Eldstad i Ullensaker var der en gang et bryllup; men på bryllupsdagen hadde de ikke noen bakeromn, og derfor måtte de sende steikene bort i nabogarden, hvor de hadde bakeromn, og steike dem der. Om kvelden skulle gutten i bryllupsgarden kjøre heim med dem. Da han kom over en av moene der, hørte han ganske skjellig at det ropte:

"Hør du, kjører du til Eldstad fram, så si til henne Deld, at Dild datt i eld!"

Gutten slo på og kjørte, så det kvinta om nesa på 'n, for det var kaldt i været og gildt sledeføre, og det samme ropte det etter ham flere ganger, så han mintes det vel. Han kom vel heim med føringa si, og gikk så fram for bordenden, hvor tjenerne gikk fra og til, som de hadde tid til, og fikk seg noe å leve av.

"Nå da gutt, har fanden sjøl skyssa deg, eller har du ikke reist etter steika ennå?" sa en av husets folk.

"Jo, det har jeg," sa han, "der ser du den kommer inn gjennom døra, men jeg slo på og lot det gå alt det merra orka å spenne i, for da jeg kom på moen, så ropte det:

"Kjører du til Eldstad fram, så si til henne Deld, at Dild datt i eld!"

"Å, det var barnet mitt det," ropte det i gjestebudsstua, og så fór en av sted som om hun var gælen, hun rente på den ene etter den andre og slo dem for skallen alle sammen; men til sist falt hatten av henne, og så fikk de se det var ei hulder som hadde vært der; for hun hadde rapset med seg både kjøtt og flesk og smør og kake og øl og brennevin og alt det som godt var; men hun var så forfjamsa over ungen at hun glømte igjen ei sølvkaupe i ølkaret og ikke sansa at hatten falt av henne. De tok både sølvkaupa og hatten og gjømte på Eldstad; og hatten den var slik at den som hadde den på, han kunne ikke noe dødelig menneske se, uten 'n kanskje var synen; men om 'n er der ennå, skal jeg ikke kunne si for visst; for jeg har ikke sett 'n, og ikke har jeg hatt 'n på heller." -

"Ja, de underjordiske er slemme til å stele, det har jeg alltid hørt," sa gamle Berthe Tuppenhaugen, "men verst skal de være i setertida; det er liksom ei lang høgtid både for huldrer og underjordiske; for mens seterjentene går og tenker på guttene sine, glømmer de å korse over mjølk og fløte og annen bumat, og da tar huldrefolket alt det de vil. Det er ikke ofte at folk får se dem, men det hender da iblant, og det hendte en gang på Nebergsetra oppe i almenningen her.

Det var noen tømmerhoggere eller vedhoggere oppi der og hogde. Da de så skulle gå fram til Nebergsvangen til kvelds, så ropte det til dem borte i skogen:

"Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente opp seg i soddkitiln.""

Da hoggerne kom fram til setra, så fortalte de jentene dette og sa: "Den tid vi skulle gå hjem til kvelds og vi hadde fått øksa på nakken, så sa det borte i skogen:

"Hils henne Kilde at begge sønnene hennes fór ille; de brente opp seg i soddkitiln."

"Å, det var barna mine det," skreik det inne i mjølkebua, og så kom det farende ut ei hulder med ei kolle i neven, og den kasta hun, så at mjølka skvatt om dem." -

"Folk forteller nå så mye," sa smeden, akkurat som om han nærte tvil om troverdigheten av denne fortellingen, men det var visst bare av ergrelse over å være blitt avbrutt, nå han hadde fått munnen så godt på glid. Det fantes neppe noen i hele bygden som var rikere på de vidunderligste fortellinger om huldren og de underjordiske enn han; og i troen på disse vesener hamlet han opp med de sterkest troende. "Folk forteller så mye," sa han, "en kan ikke tru det alt. Men når det er hendt i ens eia slekt, så får en tru det. og nå skal jeg fortelle noe som har hendt værfar min; det var en alvorlig og truverdig mann, så det nok var sant det han sa. Han budde på Skroperud på Lodding-eiene i Ullensaker; han hette Jo. Han hadde bygd seg ei ny stue, han hadde en to-tre kuer, feite og i god stand, og en hest som var utmerkt framfor alle andre. Med denne hesten fór 'n ofte i skyss fra Mo til Trøgstad, og når det falt seg så, derifra til Skrimstad og tilbake til Mo igjen; og han brydde seg ikke om hvordan han fór med hesten, for den var og blei like feit. Skytter var 'n også, og spelemann med. Ofte var 'n ute og spelte, men heime kunne de aldri få 'n til å røre fela; om så hele stua var full av ungdom, nekta 'n like fullt å spelle. Men en gang var det kommet noen gutten til 'n med lommeflasker og brennevin. Da de hadde fått kallen på en pisk, kom det flere til, og enda han sa nei i begynnelsen, så fikk 'n fela fatt til sist allikevel. Men da han hadde spelt ei stund, la han den bort, for han visste at de underjordiske ikke var langt borte, og at de ikke syntes om sånt spetakkel; men guttene fikk 'n til å spelle igjen, og således gikk det en to-tre ganger; han la fela bort, og de fikk 'n til å ta den fatt igjen. Til sist hengte han den opp på veggen og svor på at han ikke ville gjøre et strøk med buen mer den kvelden, og så jaga 'n dem ut alle sammen både gutter og jenter. Da han hadde begynt å kle av seg og sto i skjorteermene borte i skorsteinen og skulle tenne kveldspipa si med en brann, så kom det inn et følgje av store og små, så det yrte i stua.

"Nå," sa Jo, "kommer dere nå igjen?" Han trudde det var de som hadde vært inne og dansa; men da han fikk se at det ikke var dem, blei 'n redd, tok døtrene sine, som alt lå i senga, og slengte dem opp på golvet - han var en stor og sterk mann - og spurte: "Hva er dette for folk? kjenner dere dem?"

Jentene var søvntunge og sansa ikke. Så tok han geværet ned av veggen og vendte seg mot det følget som var kommet inn og hytta til dem med trompen. "Dersom dere nå ikke pakker dere, så skal jeg" - bante han - "føyse dere således ut at dere ikke skal vite om dere står på hue eller beina." De satte ut gjennom døra og huiskreik, så den ene fór huestups over den andre, og han syntes det ikke så annerledes ut enn som en hop grå garnnøster trilla ut gjennom døra. Men da Jo hadde satt fra seg geværet og kom bort til skorsteinen igjen og skulle tenne på pipa si, som hadde slokna, så satt der en gammal mann på peiskrakken med et skjegg så langt at det rakk helt ned til benken, ja, det var over ei alen langt; han hadde også ei pipe, og fór fram og tilbake med en brann liksom Jo sjøl og skulle tenne på den; rett som det var, så slokna den, så tente han på igjen, og det blei ikke annerledes.

"Enn du," sa Jo, "hører du til samme fantefølget du med? hvor er du fra?"

"Jeg bur ikke langt borte jeg, du," svarte mannen, "og jeg rår deg til at du passer deg og ikke holder slikt styr og larm heretter, ellers gjør jeg deg til en arm mann."

"Nå, hvor bur du da?" spurte Jo.

"Jeg bur her borte under kjona, og hadde ikke vi vært der, så hadde den nok strøket med for lenge sia, for du har lagt svært på varmen iblant; det har vært hett der, og den er ikke frakere, enn at den faller over ende, dersom jeg setter fingeren min bortpå den. Nå veit du det," sa han, "og pass deg etter denne dag."

Aldri blei der spelt til dans mer; Jo skilte seg ved fela si, og aldri fikk de han til å røre noen annen etter den tid." -

Under den siste del av denne fortellingen hadde proprietæren holdt en svare rumstering inne i stuen; skapdøren ble lukket opp og igjen; det ble raslet med sølvtøy og nøkkelknipper; man kunne høre og vite han var beskjeftiget med å låse igjen for all rørlig eiendom fra sølvkruset til blytobbaksdåsen. Nettopp som smeden hadde endt, gløttet han på døren, stakk hodet ut med luen på det ene øret og sa:

"Er du nå ute med reglene dine og lyver igjen, smed?"

"Lyger?" sa smeden meget støtt; "det har jeg aldri gjort, for dette er sant; jeg er jo gift med den ene av de jentene, og kjerringa mi, Dorthe, hun låg sjøl i senga og såg den gamle skjeggkallen; riktignok var de jentene rare og liksom halvfjollete, men det kom av at de hadde sett de underjordiske," tilføyde han med et harmfullt blikk på proprietæren.

"Fjollete?" sa proprietæren, "ja, det tror jeg nok; det er jo du også når du ikke er på en kant, for da er du rent binnegal. - Kom, smågutter, og gå opp og legg jer, og sitt ikke her og hør på det røret hans."

"Det må jeg si er dårlig sagt av deg, far," ytret smeden overlegent. "Sist jeg hørte der blei snakka fjolleri og rør, var da I prekte på Neberhaugen den syttende mai," føyde han til i samme tone.

"Forbannet sludder!" brummet proprietæren og kom stampende gjennom kjøkkenet med lyset i den ene hånden og en pakke akter og noen aviser under armen.

"Å, bi litt far," sa smeden drillende, "og la småguttene få lov å være her, så skal I også få høre en liten stubb; I har ikke godt av å lese i lovboka støtt I heller.

Jeg skal fortelle Jer om en dragon som blei gift med ei hulder. Det veit jeg er sant, for jeg har hørt det av Gamle-Berthe, og hun er sjøl fra den bygda der det hendte."

Proprietæren slo bister døren igjen, og man hørte han trampet oppover trappen.

"Ja ja, siden kallen ikke ville høre, så får jeg fortelle 'n til dere da," sa smeden til småguttene, som ikke lenger brydde seg om den bestefaderlige myndighet når smeden lovte å fortelle eventyr.

"For mange år sia," begynte han, "budde der et par gamle velstående folk på en gard oppe på Halland. De hadde en sønn og han var dragon, og en stor vakker kar var 'n. På fjellet hadde de ei seter, og den var ikke som seterstuene pleier være, men den var pen og godt oppbygd, og der var både skorsteinsmur og tak og vinduer i den. Her låg de heile sommeren, men når de reiste heim om høsten, hadde tømmerhoggere og skyttere og fiskere og sånne som ferdes i skogen ved de tider, lagt merke til at huldrefolk flytta inn der med buskapen sin. Og med dem var det ei jente, som var så nauvakker at de aldri hadde sett hennes make.

Dette hadde sønnen ofte hørt tale om, og en høst de reiste heim fra setra, kledde han seg i full mundering, la dragonsalen på dragonhesten både med pistolhylsene og pistolene, og så reid han der opp. Da han kom i vrangbredden, var det sånn varme på i setra at det lyste ut gjennom alle mosefara, og da kunne han skjønne at huldrefolket alt var der. Så bandt han hesten sin ved en granlegg, tok den ene pistolen ut av hylstret og lista seg sakte opp til vinduet og skotta, og der inne i setra såg han en gammal mann og ei kjerring, som var krokete og reint skrukkete av alderdom og så urimelig stygg at han aldri hadde sett noe så stygt i sitt liv; men så var det ei jente der, og hun var så deilig at han syntes han ikke kunne leve, hvis han ikke kunne få henne. Alle hadde de kurumper, og det hadde den vakre jenta òg. Han kunne se at de nylig var kommet, for det var nettopp rydda opp der. Jenta holdt på å vaske gamlestyggen, mens kjerringa gjorde opp varme under den store primkjelen på peisen.

Rett som det var, støtte dragonen opp døra og skaut av pistolen like over hue på jenta, så at hun tulla bortover golvet. Men i det samme blei a likså fæl som hun før hadde vært vakker, og ei nese fikk hun så lang som pistolhylsteret.

"Nå kan du ta henne; nå er hu di," sa den gamle mannen. Men dragonen kunne ikke flytte seg et skritt hverken fram eller tilbake. Den gamle begynte da å vaske jenta; så blei hu noe likere: nesa minka saktens til det halve, og den stygge kurumpa blei bundet opp, men vakker var a ikke, det var synd å si.

"Nå er a di, min staute dragon, sett a nå på salknappen og rid til bygda og hold bryllup med henne. Men til oss kan du lage til det vesle kammerset i størhuset; for vi vil ikke være sammen med de øvrige brurefolka," sa den gamle styggfanten, som var far hennes; "men når skåla går om, så kan du se ut til oss."

Han torde ikke gjøre anna; han tok henne med på salknappen og laga til bryllup. Men før de gikk til kjerka, ba brura ei av brurepikene å stå vel bak henne, forat ikke noen skulle se at rumpa falt av, når presten la handa på henne.

Så drakk de bryllup, og da skåla gikk om, gikk den unge mannen ut i kammerset, hvor der var laga til for de gamle huldrefolkene. Den gang såg han ingenting der, men da bryllupsfolka var reist, låg der igjen så mye gull og sølv og så mange penger at han aldri hadde sett så mye rikdom før.

Det gikk nå både godt og vel i lang tid; hver gang der var fremmedlag, laga kona til for de gamle ute i kammerset, og alltid låg det etter dem så mange penger at de til sist nesten ikke visste hva de skulle gjøre av dem. Men stygg var a og stygg blei a, og kei var han av henne, og det var ikke fritt for at han var litt slem iblant, så at han baud til å slå og denge henne.

En gang skulle 'n til byen; det var på barfrosten om høsten, og så skulle 'n legge sko under hesten. Han gikk da til smia, for han var en dyktig smed sjøl; men hvorledes han laga det, så blei skoen enten for stor eller også blei 'n for liten, og aldri ville 'n passe. Han hadde ikke flere hester heime, og det leid med det skreid, så det blei middag og det blei eftasverdstid.

"Kan du da aldri få lagt under den skoen?" sa kona; "ikke er du rar mann, men du er nok enda kleinere smed. Der blir ikke annen råd, enn at jeg får gå i smia og sko; er den for stor, kan du jo gjøre den mindre, og er den for liten, kan du jo gjøre den større!"

Hun gikk til smia, og det første hun gjorde, var å ta skoen med begge never og rette den ut.

"Se her," sa hun, "slik skal du gjøre." Så bøyde hun den sammen, som om den hadde vært av bly. "Hold nå opp beinet," sa hun, og skoen passet så akkurat at den beste smed ikke kunne gjort 'n bedre.

"Du er nok stiv i fingrene du," sa mannen og såg på henne.

"Synes du det?" sa hun. "Hvordan mener du det var gått med meg, dersom du hadde vært så stiv i fingrene? Men jeg holder for mye av deg til at jeg skulle bruke kreftene mine på deg," sa hun.

Fra den dag var han en aparte mann imot henne." -

"Nå synes jeg vi kan ha hørt nok for i kveld," sa gamlemor, da fortellingen var slutt, og reiste seg.

"Ja, vi får vel til å rusle på oss, siden kallen har kurra seg," sa smeden og ba godnatt, men han lovte småguttene å fortelle mere neste aften, og tinget med dem om en kvart tobakk.

Om eftermiddagen da jeg var ute i smien hos smeden, skrådde han sterkt, hvilket alltid var et merke på at han hadde drukket brennevin; om aftenen var han gått på bygden for å få mere. Da jeg flere dager efter så ham igjen, var han mørk og ordknapp. Han ville ikke fortelle noe, enda småguttene lovte ham både tobakk og brennevin. Men pikene mumlet om at de underjordiske hadde hatt fatt på ham og slått ham over ende i Asmyrbakken. Der hadde en kjører funnet ham liggende på morgensiden, og da snakket han over seg.

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt