En fuglevise

av Henrik Ibsen

Vi gikk en deilig vårdag
alléen opp og ned;
lokkende som en gåte
var det forbudne sted.

Og vestenvinden viftet,
og himlen var så blå;
i linden satt en fuglemor
og sang for sine små.

Jeg malte dikterbilder
med lekende farvespill;
to brune øyne lyste
og lo og lyttet til.

Over oss kan vi høre
hvor det tisker og ler; --
men vi, vi tok et smukt farvel,
og møttes aldri mer. --

Og når jeg ensom driver
alléen opp og ned,
så har for de fjærete småfolk
jeg aldri ro og fred.

Fru Spurv har sittet og lyttet,
mens vi troskyldig gikk,
og gjort om oss en vise,
og satt den i musik.

Den er i fuglemunne;
thi under løvets tag
hver næbbet sanger nynner om
hin lyse forårsdag.

Sorter etter dato Sorter etter poeng

Slå på automatisk oppdatering av kommentarer

Skriv noe positivt og fornuftig

Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.

'Sett inn uformatert tekst her