En halling med kvannerot

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

En dag efter markedet i vinter satt jeg med min pipe og leste i en bok foran den åpne ovnsdøren, mens jeg kveget meg ved varmen som strømmet ut i værelset fra det friske bålet i den gamle kassen. Været var nemlig så koldt at man kunne ha lyst til å krype inn i ovnen, og i værelset mitt hadde solen knapt formådd å fordrive februarfloraens isblomster fra vindusrutene. Det banket på døren, men det var ingen alminnelig banking; ikke noen enkelt bøyd kno frembrakte denne lyden; det var et gjentatt slag av en knyttet neve med lovott på. Jeg gjettet forgjeves på hvem det kunne være som meldte seg på en så eiendommelig måte. Før jeg hadde sagt "kom inn", ble døren åpnet, og inn gjennom den steg en gammel bonde i hallingdrakt, med faste sikre skritt. Den klingende kulden hadde rimet det grå, tottete, lange håret og bustete skjegget hans; men kulden syntes ikke å være ham til plage, for en sid kofte og vesten, som bar spor av at den en gang, da den ennu eide farve, hadde vært blå, sto åpen og viste den bare, hårrike bringen. Hans muskelfulle, men temmelig krumbøyde underlemmer var dekket med store knebukser og grå snesokker. På føttene hadde han sko av ugarvet kuskinn. En rød halsklut, et par store lovotter og en saueskinns lue fullendte klededrakten, som bar likeså tydelige spor av værets og tidens virkninger som ansiktet, og det så helt læraktig ut. I hånden bar han et stort knippe angelikarot.

"Gu dag, takk for sist; no ha me et finnt vær," sa han og tok av seg luen og vottene.

"Det var pokker, kaller du dette fint vær?" sa jeg.

"Ja misant æ dæ ei forskrekkjilé kjøld me hava no um dagadn," svarte han, mens han la sakene sine fra seg på en stol og varmet de store nevene ved ilden.

"Så du synes det er koldt likevel? Men det er sant, du er kanskje fra Hallingdal?" sa jeg, for jeg husket plutselig at uttrykket om det fine været var en talemåte som velanstendighet byr at man skal begynne enhver samtale med i flere av fjellbygdene.

"Engeland æ so ja, rettigt nok du! e æ or Ålsgjeld i Hallingdal; - du kan væl inkji ha sett me forr kanskji? - e ha no faré mykjy ut på bygdo -ja misant! - Du ska'kji handle tå me noko kvannerot i dag - rettigt tå den beste?" sa han, han uttrykte seg overvettes omstendelig, slik så mange gjør i det dalstrøket han var fra.

"Jeg har ikke bruk for den; den brukes jo til å sette på brennevin, og det drikker jeg sjelden."

"Drikk du 'kji brænevin? No då! E tikji no dæ æ kar få se ein dram fastand, når dæ æ kalt i væré. Dæ ska væra mange, ha e høyrt gjeté, som ha tikji se te drikke bærre vatn: å ja, dæ kann so væra - dæ æ no inkji meir påkosta dæ, dei kunne då berre gå burti grové, so hava dei sitt fornøæn; men dæ bli troll i turre sumra. Ellest kan du nok kjøpe tå me noko rot lill, for o æ velbehagelig å tyttjy å overmåtelé bra for magarev åatskjilige sjukdomma."

Jeg kjøpte noen kranser av ham for å få ham til å bli en stund, bød ham sitte ned og varme seg litt ved ovnen, og ba ham uten omsvøp fortelle meg noen eventyr.

"Om haugatroll ell' so, meinte du?" spurte han. "Hatt'du moro te høyre om slikt? E tru'kji e æ go te minnsa noko no; ellest kunne e væl ha høyrt enkort for lang ti sea. Ein bli så stutthugsén, når ein bli gammal, ja men bli ein so, ja! Men e kunna vel sea de tå, koss dæ bar te, då 'n Håkun Haukeli smorde åv ølleve eikerværinga i Branesvegji ein gång."

"Det kunne væra morosamt nok; men kan du ikke heller se å komma i hug noe om huldren og de underjordiske?"

"Ja, dæ va no dæ, la me sjå," sa han eftertenktsomt - "jau, no kjem e i hug noko, som e ha høyrt tå'n mosyst mina om slikt som du meina. Dæ va på Nysætstølé, ja du veit væl inkji, kor Nysætstølen æ du?"

"Det vet jeg, den ligger jo i nærheten av Nysætknippen. Da jeg besøkte Hallingdal for en ti år siden, var jeg oppe der også."

"Nei, ha du våré der?" sa den gamle fornøyd over at jeg var kjent i hjembygden hans. "Ja so då! Du va væl på Nysætknippé mæ då? Der såg du vidt du! Ein ser væl burt på Hallingskarvé, Skogshodn, å mangfoldige fjell imot Valdres. Kanskji du gjikk etté rjupu? Veia du mykjy?"

"Jeg var på rypejakt, som du sier; jeg fikk også noen ved Nysætknippen, og fra toppen av den så jeg vidt ut over alle fjellene der oppe; men glem nu ikke det som du kom i hug, det som du hørte av moster din på Nysætstølen."

"Ja, dæ va so dæ ja - rettigt nok du," tok han til orde. "Dæ va ho gamle Birgit Sandehusé, mosyste mi, ho låg på Nysætstølé ei gång mæ ho va jente. Dæ va langt på hausté, men dei totte dæ kunne væra bra å sita på stølé enno eitt bel, forr dæ va finnt vær og gildt beite endå i fjellé. So va dæ ein kveld då, som ho va eismal på sætern; ho tvelte se då att dæ kunna koma enkort te'n, å for å være hugheil meinte 'o, so tok 'o ein nabb å slo affor døré, forr 'o la seg. Då 'o hadde ligji ei stund, sprang døré upp. Detta syntes 'o var artigt, laut då upp or sengen å sette nabben atti, måveta; men dæ vara 'kji lengji, so datt nabben ut att. No tok 'o te undras koss detta kunne ha se, å meinte dæ, ho skulle no væl sakte få nabben te sita; dreiv 'n så inn me ein øksehamar so halt, at dæ va sjåand te dæ kunna væra urå, få'n ut att. Å jau, dæ vart nok endå rå te få'n ut, ska e tru! Dæ va 'kji meir ell' so ho mosyste va ve skull sobdne atte, å dæ æ no 'kji so lengji forr gjentudn sobdne, når dei inkji hava guta hjå se, så flaug nabben or, å døré upp så dæ skrala; å so høyrde 'o koss dæ tuste kring alle røne i buen mæ atskjilig læte, so dæ va reine spøkjilé. Ho kunna ingjin ting sjå, å værmen va no mest sløkt på årén mæ; men då vart 'o so reine forfæld, so 'o mest va ve uveta, forr 'o skjønte dæ mått' væra haugafolke, ja mi sant va dæ dei, som voro ute, dæ va dæ!

So va dæ ein dag trast etté, 'o Birgit gjætte kjydn burtundé Nysætknippé. Rett so dæ va, fekk 'o høyra gampa som kneggja, kjy som rauta, bjelleskrammel å gjentu som svalla å leto på lu å prillahodn, plent som når dei buføre. Ho stirde kringum se på alle kanta, men såg korkji folk ell' krytyr, å so kunna 'o nokk veta att dæ mått' væra haugafolke som kom med bølingen sin te stølé. No skunda 'o se driva krytyré heim att, å sa tå ve hine ko ho hadde fornåmé. Så snugga dei se te buføre på heimesætern då, for dei tålde no 'kji drygjy lenger på langstølé; dei vor rædde, at hagafolkji skull bli ille, når dei soto over tié, sér du."

Jeg voktet meg vel for å forstyrre gamlingen i hans tro ved en meget naturlig forklaring av den historien, han sist hadde fortalt. Efter mitt kjennskap til dalene, dekkene og de bratte høydene i egnen, skjønte jeg at en buferd på hjemvei hadde dradd gjennem en av smådalene lenger vekk, slik at lyden av knegging, rauting og bjellelåt, pikenes tale, lokk og lur ikke umidderlbart hadde nådd Birgits øre, på grunn av høydene og bakkene imellem, men var kastet tilbake fra Nysætknippens bratte sider, og da hun ingenting kunne oppdage, hadde hun trodd at det var huldren. Jeg oppfordret ham til å fortelle flere historier fra stølen.

"No høyré ein mest alder at nokon fornæm dei underjordiske," begynte han igjen; "dæ må væra forrdi folke inkji trur viar på dei lenger; å ja, dæ kann so væra! Men forr i tié va dæ'kji so sjelda att dei både høyrde og sogo dei; jamen sogo dei då, dæ va endå likt te dæ. E ska fortælja dæ ko som hendte gomo henne Birgit ei gång, ho skull buføre heim om hausten; dæ va snodigt nok dæ mæ. Då ho hadde kokt bufargrauten om morgon den dagen dei skull' reise, sette 'o 'n uppå buatakji, att 'n skull' kålne; men då dei skull' snugge se te å dei la kløvjadn på gampadn, va 'o no so annsam då, måveta, at 'o gløymde grauten å komm 'n 'kji i hug, forr dei voro komme eit stykjy på heimvegji; då snudde 'o att for å taka 'n med se; men som 'o kom att-ende, va grauten burte. Ho leitte å leitte både høgt og lågt; men dæ va ingjin graut. Då 'o so va ve vende att, vart 'o vare en grå sau, som sigla fram og att-ende på vollé. Dæ va ein fræmmansau som 'o inkji kjende, stor og vén, mæ ull så langt att 'o hekk ratt ned åt marken - ja dæ gjorde 'o, og ho totte 'o hadde alder sett so gild sau forr. Kanskji dena sauen hoyre te hjå hagafolko, tenkte 'o, og dai ha tikji grauten, og vilje gjeva me sauen att ista'n. - "Takk for byté," sa 'o, og tok sauen mæ se. - "Sjøl takk for byté," svara dæ burti hallé.

Den gamle satt ennu en stund og fortalte om fjellene oppe i Hallingdal, om ryper, om gauper, om fjellras og bjørner; han hadde vært skytter i sine yngre dager. Men om huldra og haugefolket visste han ikke mer. Alderdommen hadde gjort ham så stutthugsen, sa han.

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt