Eventyr på Vestkanten

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

I denne gaten har jeg aldri følt mig hjemme.
Dog nu ved solnedgang er alle ting så pene,
Så sky og vare, liksom så lett å skremme,
Og en må nesten hviske: Kjære vene..
De store, fredelige, gamle trærne
Står stilt på vakt omkring de hvite huser
Bak de lave trestakitter, bygget for å verne
Mot andres egnes luskebjønn og buser.

En liten jente stabber om og preker
Alvorlig med sin dukke i en have.
Men straks hun ser mig gir hun slipp på sine leker
Og rekker mig en skjønn og utsøkt gave:
Sin varme, lille hånd igjennem gjerdet!
Hun smiler bredt: Jeg heter Else, jeg,
Og er prinsesse. Men jeg syns at du skal være
En gutt som kommer for å frelse mig!

Jeg har vært innestengt i berget lenge,
Og trollet er så vemmelig og stygt så!
Men du vil sikkert gi det lærepenge,
Det har jeg hele tiden stolt så trygt på!
Ja, hugge av det hodene og fri mig!
Da får du styre over halve riket,
Og er du flink, vil kongen sikkert gi dig
Sin største skatt, sin egen lille pike!

Hun strekker sig på tærne, mens hun griper
Med søte fingre om stakittets stenger.
Slik står hun i en fangedrakt med striper
Av sol og skygge: Hit, og ikke lenger!
Jeg føler jeg må gi mig til å snakke,
Og sier det skal være mig en ære
Selv bortsett fra den flotte karriere,
Hvis bare min prinsesse tar til takke!

Da hører jeg en kvinnestemme skingre!
Og hennes høihet sukker: Det er Lise…
Og fort om motløst slipper hennes fingre
Sitt grep i gjerdet: Jeg må inn og spise –
Og ikke kan jeg komme ut mer heller,
For før jeg legger mig så skal jeg bade…
- De store, blå øine fylles av farveller:
Å, ingen makt på jord kan frelse henne fra det!



Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt