Fiskersønnene

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Det var engang en mann som var ute og fisket; han drev på hele dagen, slet og rodde, men han fikk ikke nappet engang. Da det led mot kvelden og han rodde på hjemveien, kjente han det bet, og da han trakk opp, var det en diger hellefisk. Da han fikk den i vannskorpen, tok fisken til å tale, og ba så vakkert at han skulle slippe den ut igjen. Nei, sa mannen, det kunne han ikke, han hadde slitt hele dagen og ingenting fått, så han måtte ha den med hjem til kokefisk. Ja, da det ikke var råd til å slippe, ba fisken at han skulle hugge den opp i åtte stykker: to skulle han gi kjerringa si, og to skulle han gi bikkja, to hoppa, og to skulle han legge på bordet, og lever og lunge skulle han grave ned i kjelleren. Dette gjorde mannen. Da det led om en stund ble kjerringa fremmelig og fødte to guttebarn, bikkja fikk to hvalper og hoppa to føll, og på bordet kom det opp to sverd.

Guttene vokste opp, og store og staute karer ble det, og de var så like at en mest ikke kunne kjenne dem fra hverandre. Så ba den ene om lov til ådra ut i verden og friste lykken. Det fikk han, og faren sa han skulle ta den hunden som først gjødde, og den hesten som først knegget, og det sverdet som først rørte på seg når han kom inn til dem.

Så rustet han seg ut og reiste av gårde. Da han hadde ridd langt og lenger enn langt, kom han til en stor sandstrand; best som han red bortover den, møtte han en vogn som var kledd med svart, og inni satt en sorgkledd prinsesse. Han som kjørte, satte henne av på stranden og reiste sin vei. Dette syntes gutten var underlig, og så gikk han bort til jomfruen og spurte hvorfor hun skulle sitte der. Jo, sa hun, der kom et troll som ikke åt annet enn jomfrukjøtt; det hadde ett opp alle de jomfruer som i landet var, hun var den siste som var igjen, for hun var datter til kongen, og henne hadde kongen lovt bort til den som kunne frelse henne.

Var det ingen råd til å få frelst henne fra trollet, spurte han. Nei, det var det ikke.

"Ja, jeg vil nå våge det likevel, jeg," sa gutten. Men kongsdatteren tagg og ba at han skulle ha seg av veien, det var nok at trollet gjorde ende på henne, om det ikke også skulle ta livet hans.

Så la det til å suse og bruse i sjøen, og så kom det opp et stort troll.

"Sitter du her hos min brud?" sa trollet.

"Det er ikke mere din enn min," sa gutten.

"Det skal vi nappes om," sa trollet.

"Ja nok," sa gutten. "Hest opp og spenn, hund opp og bit, sverd fram og hogg!" sa han.

Så ble det basketak, og det varte ikke lenge før trollet måtte bite i bakken, og da det var gjort, skar gutten tungen ut av det og gjemte.

Så reiste de, og kongsdatteren var glad, det kan en nok vite. Da de kom bortimot kongsgården, sa hun at han skulle sitte igjen der, til kongen kom etter han med hester og vogn. Men det ville ikke gutten; skulle det så være, så ville han helst bli med med det samme, "for du bare glemmer meg," sa han.

"Hvordan skulle jeg kunne glemme deg som har frelst meg i den ytterste nød?" sa kongsdatteren, og så tok hun en ring og knyttet i håret hans.

Så måtte han bli igjen, og hun reiste. Men da hun kom på den store broen utenfor kongsgården, møtte hun kullbrenneren til kongen.

"Kommer du levende att?" sa han.

Ja, hun fortalte at det hadde kommet en gutt og frelst henne.

"Nå skal du si til kongen at det er jeg som har frelst deg," sa kullbrenneren; "eller så skubber jeg deg utfor brua." Nei, det ville hun ikke, men han truet henne på livet, og så tenkte hun, hun kunne alltid si sant, når hun bare kom hjem.

Hun hadde en liten hund, og den kom imot henne, og da hun kom til kongsgården, sprang den oppetter henne og slikket henne om munnen; så glemte hun rent gutten. Kongen var glad, det kan en nok vite, for det hun var frelst og han hadde fått henne igjen, men han syntes det var ille at kullbrenneren skulle ha henne. Men hvordan det var eller ikke var, så tok de da på å lage til bryllups.

Imens satt gutten og ventet og ventet; men da det ikke kom noen etter ham, så reiste han til en annen kongsgård, som ikke lå langt derifra. Der bodde sønn til kongen, bror til prinsessen som gutten hadde frelst.

Gutten spurte hva det var for gjestebud de holdt der borte i den andre kongsgården. Å, det var søsteren som hadde bryllup med en kullbrenner som hadde frelst henne fra sjøtrollet, sa kongssønnen.

"Hvorfor er ikke du i bryllupet da?" spurte gutten.

"Nei, jeg er ikke riktig sams med far min, jeg," sa han. "Men det skulle være moro å få noe av den maten og det drikket som de har i bryllupsgården," sa kongssønnen.

"Det er ikke mer påkosta det," sa gutten. "Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta sulfatet og ølkannen som står for bruden!" Ja, de gikk imellom vakter og tjenere midt inn i salen og tok fatet og kannen.

Da kongssønnen og gutten hadde smakt på kjøttet og flesket og hadde drukket seg vel utørste, så sa kongssønnen at det skulle være moro å smake på steken og vinen de hadde i bryllupsgården.

"Det er ikke større påkostning det," sa gutten. "Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram og ta steken og vinen som står på bordenden for kongen!" Ja, de gikk midt imellom alle vaktene og tjenerne og tok steken og vinen og strøk av gårde med. Dette ville kongen ha greie på, men før han fikk spurt, var de borte, både dyrene og sverdet.

Da så kongssønnen og gutten hadde levd vel, ett steken og drukket vinen, så syntes kongssønnen det skulle være moro å smake på bryllupskaken òg.

"Det er ikke mere påkosta enn som så det," sa gutten. "Min hest og min hund og mitt sverd, gakk fram i kongsgården og ta bryllupskaken som står for dronningen." Ja, de var ikke sene om det, men denne gangen måtte de både slå og bite og hugge seg fram. Og så ble de oppholdt så lenge at kongen fikk vite hvem som eide dyrene og sverdet. Så sendte han bud på gutten og ba til bryllups. Men han ville ikke, uten kongen kom selv og forlikte seg med sønn sin og hentet dem til bryllupsgården med hester og vogn. Ja, det var ikke annen råd da, og så fór de til bryllups begge to.

Gutten ble satt til bords tett innved bruden, og på den andre siden satt kullbrenneren. Stortrollet hadde han hengt opp over bordet.

"Hva er det for en diger kropp?" sa gutten.

"Det er stortrollet jeg drepte da jeg frelste jomfruen," sa kullbrenneren.

"Det er underlig at slikt et stort troll ingen tunge har," sa gutten, han så inn i kjeften på det.

"Nei, slike stortroll har ikke tunge, de," sa kullbrenneren.

"Det var også noe prat; alt som lever har tunge," sa gutten.

"Nei da."

"Nå skal du se," sa gutten, han tok opp tungen og stakk inn i kjeften på trollet; "sitt fast!" sa han, og så satt den fast.

"Tør du nå si det ikke har tunge?" sa gutten.

Så snudde kongsdatteren seg, og så fikk hun se ringen som hang i håret hans. "Der er han som har frelst meg!" sa hun.

Dette syntes kongen var underlig. "Du sa jo det var kullbrenneren," sa han. Så fortalte hun hvordan alt var tilgått, at kullbrenneren ville skubbe henne utfor broen, om hun ikke sa det var han som hadde frelst henne. Men da ble kongen harm og lot kullbrenneren putte ned i den siste mila han hadde laget, så lyse luen sto opp over ham. Så ble det riktige bryllupet holdt, og kongen var så glad at han drakk til han danset.

Om kvelden, da brudefolkene var kommet ned i brudekammerset, så gutten et lys som brant, langt borte. Han spurte hva det var. Å, det var en trollkjerring som bodde der, sa kongsdatteren, mor til trollet han hadde drept. Da gutten hørte det, måtte han av gårde, og det på flyende flekken. Hun ba at han ikke skulle fare, men det var ingen råd, han måtte og han skulle.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han om han kunne få lånt hus der om natten, "og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?" sa han.

"Ta tre hår av hodet og bind dem!" sa trollkjerringa. Ja, det gjorde han, men så ble de til stein alle i hop, og han med.

Kongsdatteren ventet og ventet i syv lange og syv brede, men alt det hun ventet, så kom ikke brudgommen igjen. Og så ble det sorg på kongsgården igjen.

Da de ikke på langsommelig tid hadde hørt noe fra gutten der han var fra heller, så syntes fiskeren, far hans, at han fikk se hvordan det var med ham. Han gikk ned i kjelleren, der han hadde gravet ned leveren og tungen til fisken. - Der var det fullt med blod. Da han kom opp igjen, sa han til den andre sønnen: "Nå får du i veien, bror din er i livsfare!"

Ja, han tok den andre hesten, den andre hunden og det andre sverdet, og så reiste han. Da han hadde ridd et drygt stykke, kom han også til den store sandstranden, der broren hadde gjort av med stortrollet. Der møtte han en gammel mann, og ham spurte han hva det var for gårder som lå der borte, og hvorfor de var kledd med svart.

Jo, han kunne fortelle alt i hop, om at kongsdatteren var frelst av en gutt, og om bryllupet og kullbrenneren, og om at gutten gikk fra kongsdatteren brudenatten - og siden hadde ingen sett noe til ham. Gutten skjønte det var broren han fortalte om, og så gikk han like opp på kongsgården; der fikk han syn for sagn, for han var så lik den andre at både kongen og kongsdatteren trodde det var rette brudgommen. De ble så urimelig glade at det var ikke måte på det. Men da han kom i brudekammerset om kvelden, spurte han også hva det var for et lys de så.

"Minnes du ikke hva det er for et lys?" sa kongsdatteren. "Det var jo dit du reiste, sist vi var kommet inn her?" "Ja - så!" sa gutten, ja han måtte nok dit igjen, sa han. Og alt hun gråt og ba, så måtte og ville han av gårde, det var ikke å spørre om det.

Da han kom inn i stua til trollkjerringa, ba han også om han kunne få lånt hus, "og hvor skal jeg gjøre av hesten min og hunden min og sverdet mitt?" sa han.

Hun sa til ham som til broren, at han skulle ta tre hår av hodet sitt og binde dem. "Nei, om jeg gjør!" sa gutten. "Skaff først fram bror min, og hesten hans og hunden og sverdet!" sa han. Hun visste ikke noe om dem, sa hun, men så ropte gutten: "Min hest og min hund og mitt sverd fram, spenn og bit og hogg!" og så måtte hun gi seg. Hun tok ned en flaske av veggen og dryppet på fire steiner som lå der, og så ble de levende igjen. Men det første de brukte livet til, det var å slå ihjel trollkjerringa. Så tok de flasken og skvettet over hele steinrøysa som lå utenfor, og dermed ble alle steinene levende, de ble til folk og til fe alle i hop. Så reiste de tilbake til kongsgården; der turte de bryllup så det hørtes og spurtes over sju kongeriker, for da var rette brudgommen kommen.

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt