Gassklokken ved Nybroen

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

In memoriam.

Nu river de den gamle gassbeholder,
og klinkehamrens kolde, skarpe klang,
de rappe slag mot naglestålet, volder
en svie i mitt sinn: det var engang ...
For denne gass-tank hører med i bildet
av livet mitt de første unge år,
den tid som jo er sangens rike kilde.
Nu skal den falle. Klinkehamren går.

Så skjønt det var i lyse sommernetter
det runde, mørkeblåe bjerg i vest!
Av byens mange rare silhuetter
er dette den jeg husker allerbest.
For selve kuppelen med gassen i
steg høiest sommertid, når folk var fri
og var på landet for å feriere.
Når høsten kom, da sank den dagstøtt mere.

Ved dag stod bjerget truende og stengte
for himlens lys - en kullstøvsky omkring.
Å Gud, det kunde få en til å lengte
mot alle verdens underlige ting!
For bak det svarte fjell med kullstøvskyen
lå eventyrets endeløse land -
den store, brusende og fine byen,
og gjennom den en slottsvei: Karl Johan!
 
Ja, der lå byens vest med stille gater
og lyse hus imellem blomstertrær,
hvor det på portene hang gylne plater
med navnene på dem som bodde der.
I syd, med gråstensmurer ned mot sjøen
stod byens gamle borg - og der var bryggen.
Og utpå fjorden vugget Hovedøen,
og lenger ute blånet Nesoddryggen!

Og skib, så svære som den største gården
i gaten hjemme, dampet der avsted.
Man tenkte ofte og især om våren:
Å, den som hare kunde være med!
Man nærte ville planer om å rømme -
for gråe gater avler røde drømme.
Men alltid kom man hurtig til sig selv,
den mørke gass-tank var et grensefjell.

Og derfor holdt jeg av den. Mine drømme
er blitt trossig sang i skyggen ber.
Nu har jeg ingen planer om å rømme,
jeg elsker byens øst, så grå den er.
- Jeg hører klinkehamren slå og slå,
og det gjør bittert vondt å høre på.
Det var så skjønt det svarte bjerg i vest.
Det faller nu. Og det er også best.

Nu er det en som gjør sig sine tanker:
En sotet gassbeholder, er den skjønn?
- Vel var dens klædning ikke villvinsranker,
den stod der svart og grå, og ikke grønn,
og det er sikkert nok et kraftig aber ...
Men jeg har engang hørt at en araber
har sagt om ørknen sin, at den var vakker,
skjønt uten skoger eller blomsterbakker.



Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt