Gjete kongens harer

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Det var engang en livørsmann som hadde gitt opp gården sin til odelsmannen. Men han hadde tre sønner til, og de hette Per og Pål og Espen Askeladd. De gikk hjemme og ville ingenting ta seg til, for de hadde det for godt, og selv syntes de at de var for gode til allting, og at ingenting var godt nok for dem.

Langt om lenge hadde han Per fått høre at kongen ville ha gjeter til ågjete harene sine, og så sa han til faren at han ville dit, det kunne være passe til ham, for han ville ikke tjene noen ringere mann enn kongen sjøl, sa han. Kallen mente det at det nok kunne være arbeid som høvde bedre til ham; for den som skulle gjete haren, fikk være leug og lett og ikke noen daustokk, og når harene tok til å skjerpe og flyge, så ble det annen dans, enn å rusle stuemellom.

Ja, det fikk ikke hjelpe, han Per ville dit og han skulle dit; så tok han skreppen på nakken og labbet nedover bakken, og da han hadde gått langt og lenger enn langt, kom han til en gammel kjerring, som hadde fått nesen sin klemt fast i en vedkubbe, og da han så hvordan hun rykket og slet for åkomme løs, ga han seg til å storle.

"Stå ikke der og glis," sa kjerringa, "men kom og hjelp en gammal krok; jeg skulle knerte sund litt ved, så fikk jeg nesa mi nedi her, og så har jeg stått og rykt og slitt og ikke smakt matsmulen på hundre år," sa hun.

Men enda mer lo han Per, han syntes bare det var moro, og sa at når hun hadde stått slik i hundre år, kunne hun alltids holde ut i hundre til.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én gang; det var ikke vondt om tjeneste der, og god niste og god lønn skulle han ha, og kanskje kongsdatteren på kjøpet; men om det kom bort en eneste av kongens harer, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og kaste ham i ormegården.

Så lenge Per var i fegata og heimehagen, hadde han alle harene i én flokk; men da det led på dagen, og de kom opp i skogen, tok de til å skjene og fly over alle åsene. Per satte etter og rente på spreng, så lenge han kunne skjønne han hadde én igjen, og da den siste var borte, var han nesten sprengt; siden så han ikke mer til dem.

Utpå ettermiddagen tok han til å rusle på hjemveien, og sto og kope og kopte etter dem i grinda. Å nei, det kom ingen harer; men da han kom hjem til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven, og tok og skar tre røde remmer av ryggen på ham, strødde pepper og salt i og kastet ham i ormegården.

Om en stund ville han Pål i veien og gjete harene til kongen. Kallen sa det samme til ham, og enda til mer; men han måtte av gårde og han ville av gårde, det var ingen råd for det, og det gikk hverken verre eller bedre med ham enn det hadde gått med han Per. Kjerringa sto der og rykket og slet med nesen i vedkubben, og han lo og syntes det bare var moro, og lot henne stå der og hakke. Tjeneste fikk han på timen, det var ikke nei til det. Men harene skjente fra ham bort over alle haugene, enda han sprengfløy, så han peste og bar seg som en buhund i solsteik. Og da han kom hareløs til kongsgården om kvelden, sto kongen ferdig med kniven på tråkka, og tok og skar de tre brede røde remmene av ryggen på ham og strødde pepper og salt i, og så i ormegården med ham.

Da det led en stund, ville Askeladden i veien og gjete kongens harer, og det sa han til kallen, han syntes det kunne være slikt høvelig arbeid for ham å fare i skog og mark og bortetter jordbærbråtene og reke etter en flokk harer, og ligge og sove og late seg i solbakkene stundomtil.

Kallen mente at det nok kunne være arbeid som høvde bedre for ham; gikk det ikke verre, så gikk det visst ikke bedre med ham enn det hadde gått med brødrene hans; den som skulle gjete kongens harer, fikk ikke dra seg som en daustokk med blyladder på, eller som en lus på en tjærekost; og når de tok til å skjene i solbakkene, ble det minst likså ille som å fange lopper med votter på; den som skulle slippe fra det med hel rygg, fikk være mer enn leug og lett, og fly måtte han verre enn et tørt skinn og en fugleving.

Ja, det fikk ikke hjelpe, sa Espen Askeladd; han ville til kongsgården og tjene kongen, for noen ringere mann ville han ikke tjene, sa han, og harene skulle han nok gjete, de kunne vel ikke være stort verre enn geita og kalven. Så tok Askeladden skreppen på nakken og labbet nedover bakken.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, så han tok til å bli riktig sulten, kom han til den gamle kjerringa som sto med nesen i vedkubben og rykket og slet og ville løs.

"God dag, gamlemor," sa Askeladden; "står du her og bryner nesa di, din stakkars krok du er?" sa han.

"Nå har ingen kalt meg mor på hundre år," sa kjerringa; "men kom nå og hjelp meg løs, og gi meg så litt å leve av, for jeg har ikke hatt mat i munnen i all den tiden; så skal jeg gjøre deg et morsstykke igjen," sa hun.

Ja, han syntes nok hun skulle trenge til både mat og drikke da, sa Espen Askeladd.

Så kløvde han kubben for henne, så hun fikk ut nesen av vedsprunga, og satte seg til å ete og delte med henne, og kjerringa hadde god mathug, det kan en nok vite, så hun ble ved brorparten av nisten.

Da de var ferdige med det, ga hun Askeladden en pipe, som var slik at når han blåste i den ene enden, så spredde det seg til alle kanter, det som han ville ha bort, og når han blåste i den andre, så sanket det seg i hop igjen; og om pipa ble borte eller kom fra ham, så fikk han den igjen, bare han ønsket den tilbake. "Det var mye til pipe," tenkte Espen Askeladd.

Da han kom til kongsgården, tok de ham til gjeter med én gang, det var ikke vondt om tjeneste der, og kost og lønn skulle han ha, og var han kar til å gjæte kongens harer så ingen kom bort, skulle han kanskje få kongsdatteren også; men kom det bort noen av dem, om det så ikke var mer enn en hareunge, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans, og kongen var så sikker på det at han gikk bort og brynte kniven med det samme.

Det skulle være en smal sak å gjete disse harene, mente Espen Askeladd; for når de gikk ut, var de mest så tamme som en saueflokk. Og så lenge han var i fegata og i heimehagen, hadde han dem også i flokk og følge, men da de kom opp under skogåsen, og det led til middag, så solen tok til å brenne og skinne, i bråter og lier, tok de på å skjerpe og skjene bort mellom alle haugene.

"Eia mei da! hei, vil du gå!" skrek Espen Askeladd og blåste i den ene enden av pipa, så de fór til alle verdens kanter, og borte var de. Men da han kom fram på en gammel kølabonn, så blåste han i den andre enden på pipa, og før han visste ordet av det, var harene der og sto i rad og rekke, så han kunne se dem over som en tropp soldater på en ekserserplass. "Det var mye til pipe," tenkte Espen Askeladd. Så la han seg til å sove borti en solbakke, og harene skjente og skjøtte seg selv til kveldstid; så blåste han dem sammen igjen, og kom fram til kongsgården med dem som med en saueflokk.

Kongen og dronningen, og prinsessen med, de sto i svalen og undres på hva dette var for en kar, som gjette harene så han kom hjem med dem igjen, og kongen talte og talte dem, og pekte med fingeren og talte dem igjen, men det var ikke borte så mye som en hareunge engang. "Det var gutt det!" sa prinsessen.

Neste dagen fór han til skogs og skulle gjete igjen. Men som han lå og latet seg i en jordbærbråte, sendte de stuepiken i kongsgården bort til ham; hun skulle se til å få greie på hvordan det gikk til at han var kar for å gjete kongens harer så vel.

Ja, han tok fram pipa og viste henne, og så blåste han i den ene enden, så de fór som en vind bort over alle hauger og åser, og så blåste han i den andre, så de kom travende hjem på bråten og sto på rekke og rad igjen.

Det var en artig pipe, syntes stuepiken; hun skulle gjerne gi hundre daler for den, om han ville selge den, sa hun.

"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; for penger var den ikke til fals, men ville hun gi ham de hundre dalerne og en kyss for hver daler, så skulle hun få den, sa han.

Ja da, det skulle hun gjerne gjøre; hun skulle gjerne gi ham to for hver daler, og takk til.

Så fikk hun pipa. Men da hun kom fram til kongsgården, var pipa vekk, for Espen Askeladd hadde ønsket den til seg igjen, og da det led til kvelds, kom han hjem med harene sine som med en annen saueflokk, og alt det kongen talte og pekte, så hjalp det ikke, det manglet ikke et hår.

Den tredje dagen han gjette, sendte de prinsessen i veien, for at hun skulle få fra ham pipa. Hun gjorde seg blid som en lerke, og så bød hun ham to hundre daler, om han ville selge henne pipa og si henne hvordan hun skulle bære seg at for å få den vel hjem med seg.

"Ja, det er mye til pipe," sa Espen Askeladd; og den var ikke til fals, sa han; men det var det samme, han fikk gjøre det for hennes skyld, ville hun gi ham to hundre daler og en kyss på kjøpet for hver daler, så skulle hun få pipa, og ville hun bli ved den, fikk hun passe vel på den, det var hennes sak det.

Det var høy pris på den harepipa, syntes prinsessen, og hun kvidde seg liksom for å gi ham kyssene; men siden det var i skogen, så ingen så eller hørte det, så fikk det skure, for pipa måtte hun ha, sa hun. Og da Espen Askeladd hadde fått det han skulle ha, så fikk hun pipa, og hun gikk og holdt og klemte på den hele veien; men da hun kom til kongsgården og skulle vise den fram, var den borte mellom fingrene på henne.

Neste dag ville dronningen selv i veien og få fra ham pipa, og hun mente nok hun skulle få den med seg hjem også.

Hun var mer knipen på skillingen hun, og bød ikke mer enn femti daler, men hun måtte legge på så det ble tre hundre. Askeladden sa det var mye til pipe, og det var rent skambud, men for hennes skyld fikk det være det samme; ville hun gi ham tre hundre daler og en smellkyss på kjøpet for hver daler, så fikk hun ha den. Det fikk han velmålt, for på det slaget var hun ikke så pruten.

Da hun hadde fått pipa, både bandt hun den fast og gjemte den vel attpå; men det gikk ikke henne det granne bedre enn de andre, for da hun skulle ta den fram, var pipa borte, og om kvelden kom Espen Askeladd drivende med kongens harer som med en tam saueflokk.

"Det var skrap alt i hop," sa kongen; "jeg får nok i veien sjøl, skal vi få fra 'n denne skarvepipa; det blir nok ikke annen råd, kan jeg skjønne." Og da Espen Askeladd var kommet vel til skogs med harene den neste dagen, så strøk kongen etter og fant ham i den samme solbakken der kvinnfolkene hadde vært i kastelag med ham.

Ja, de var fine venner og vel forlikt, og Espen viste ham pipa og blåste både i den ene og i den andre enden på den, og kongen syntes det var en artig pipe, og ville endelig kjøpe den, om han så skulle gi tusen daler for pipa.

"Ja, det er mye til pipe det," sa Espen Askeladd, "men for penger er den ikke til fals," sa han; "men ser du den hvite hoppa der, som går nedi myra bakved den store furua?" sa han og pekte bort i skogen.

"Ja, det er min egen hest, det er Kvita det," sa kongen; den var han god for å kjenne selv.

"Ja, vil du gi meg tusen daler og kysse Kvita, så skal du få pipa mi."

"Er den ikke til fals for noen annen pris?" sa kongen.

"Nei, den er ikke det," sa Espen.

"Ja, men jeg får vel lov å legge silkelommetørkleet mitt imellom?" sa kongen.

Det kunne han få lov til, og så fikk han pipa og la den i pengepungen sin, og den stakk han i lommen og knappet klaffen vel til, og så strøk han avsted hjemover; men da han kom til kongsgården og ville ta fram pipa, var det ikke likere med ham enn med kvinnfolkene, han hadde ikke mer pipe han enn de hadde; og Espen Askeladd kom drivende hjem med hareflokken, og det manglet ikke et hår.

Kongen var både hatsk og harm, for det Askeladden hadde narret dem alle sammen og snytt ham for pipa også, og nå skulle han miste livet, det var ikke noe å spørre om; og dronningen sa det samme, det var best å rette slik en fark på fersk gjerning.

Espen mente det, at det hverken var rett eller riktig, for han hadde ikke gjort annet enn det de hadde sagt han skulle gjøre, og så hadde han verget ryggen og livet sitt så godt han kunne.

Så sa kongen at det fikk være det samme: var han god for å juge det store bryggekaret så fullt at det rant over, så skulle han frelse livet.

Det var hverken noe langt eller vanskelig arbeid det, det trodde han seg vel til, sa Espen Askeladd. Og så tok han på å fortelle hvordan det hadde gått med ham fra førsten av; han fortalte om kjerringa med nesen i vedkubben, og rett som det var, så sa han: "jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt"; så talte han om pipa han fikk, og om stuepiken, som kom til ham og ville kjøpe den for hundre daler, og om alle kyssene hun måtte gi attpå borte i skogbakken; og så talte han om prinsessen, hvordan hun kom til ham og kysset ham så vel for pipa, for det ingen så eller hørte det, borte i skogen - "jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt," sa Espen Askeladd; så talte han om dronningen, hvor nøye hun var på skillingen, og hvor flongs hun var med smellkyss - "jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt," sa Espen Askeladden.

"Nå synes jeg det er temmelig fullt, jeg," sa kongen.

"Å inte," sa dronningen.

Så tok han på å tale om at kongen kom til ham, og om den kvite hoppa som gikk nedi myra - og dersom han ville ha pipa, så fikk han - så fikk han -"ja, med forlov, jeg må noe juge i hop, skal karet bli fullt," sa Espen Askeladd.

"Holdt, holdt, det er fullt, gutt!" skrek kongen; "ser du ikke at det flømmer over!"

Så syntes kongen og dronningen at det var best han fikk prinsessen og halve riket; det var ingen råd for det.

"Det var mye til pipe det!" sa Espen Askeladd.

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt