Granada

Jeg møtte vårens engel i Granada.
Og godt er det å minnes hvad som skjedde,
når høsten kommer, dagene blir sorte.
Jeg fikk en gave. Så var synet borte.
Og palmer suste, epleblomster snedde,
og breen skinte i det blå Nevada.

Ved elvebredden drysset blomstersneen
fra epletrærnes skoger over vannet,
så elven fløt så hvit igjennem landet,
som om den ennu bar på sne fra breen
høit oppe i det fjerne, blå Nevada.

Langs veien løftet palme efter palme
på sine høie kroners kapiteler
den blanke himmelhvelvings solblå buer.
I havet blusset liljers gule luer
som offerlys, og alle blomstersjeler
sprang ut og glødet under vårens salme.

En liten jente danset under trærne
med begge hender fulle av violer
som raktes mig, så jeg fikk lukte på dem -
og siden lo hun at jeg kunde få dem.
Og under luggen strålte to små soler
i giverglede, der hun stod på tærne.

Jeg tok om hennes lille runde hake
og ønsket henne lang og gyllen sommer
når engang blomsterseens dage ender.
- Nu bærer du en vår i dine hender
og gir den glad til hvemsomhelst som kommer.
Må livet gi dig tusenfold tilbake.