Hun gikk langs med stranden

 Hun gikk langs med stranden så ung omkring,
 hun tenkte på ingen verdens ting.
 Da kom det en maler og satte seg ned
    ved sjøens bredd,
    i skyggens fred,-
 han malede stranden og henne med.

 Men saktere gikk hun om ham i ring,
 hun tenkte på én, en eneste ting.
 Det var på hans billede, hvor hun så
    seg selv at stå,
    seg selv at stå -
 nedspeilet i gjøen med himlens blå!

 Hun dreves, hun droges så vidt omkring,
 hun tenkte på alle verdens ting -
 langt, langt over sjøen, og dog så nær
    mot stranden her,
    mot mannen der,
 å nei, hva der kom for et solskinnsvær!