Klokkeren i bygda vår

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Det var en gang en klokker i bygda vår; han var kjær etter alt det som godt og vakkert var. Bygdefolket sa han hadde meste vettet i vommen; for enda han likte vakre jenter og kjerringer både godt og vel, så likte han vel så godt god mat og godt drikke. "Ja, en lever ikke lenge av elsk og sønnavind," sa klokkeren; det var ordtaket hans. Derfor holdt han seg helst til velstandskjerringene, til dem som nylig var gift, eller til vakre jenter som skulle gifte seg til rikdom og gode gardmenn; der var det best både for vakkert og lekkert, mente klokkeren. Det var ikke alle som syntes det var gjevt å ha en slik matfrier; men det var de som tykte det var nokså gromt; for en klokker skulle da liksom være litt mer enn en bonde.

Så var det en ung, rik jente som ble gift med grannemannen til klokkeren. Der smisket han seg inn, gjorde seg godvenner med mannen, og enda bedre venner ble han med kjerringa. Når mannen var hjemme, så låt han vel med ham; men når han var ved kverna eller i skogen, på fløting og til tings, så sendte kjerringa bud på klokkeren, og så holdt de gjestebud og bedt lag, de to. Det var ingen som skjønte dette, før tjenestegutten fikk været av det. Han syntes han fikk tale med husbonden om det også; men det ville aldri høve riktig, før en gang de var i utenga sammen etter lauvkjerv. Der pratet de både likt og ulikt om jenter og kjerringer. Mannen han syntes han hadde vel veidet da han fikk den rike, vakre kjerringa.

"Gud skje lov og takk, hun er både bra og snill," sa han.

"Å ja, ja, hver mann er hjulpen med si tru," sa gutten; "men kjente du henne vel, så talte du ikke slik bort i været. Vene kvinnfolk er som vind i varmt sommervær," sa gutten, "og elsk er ingen vilje, den faller snart på en klokker og snart på ei lilje," sa han.

"Hva er det du sier?" sa mannen.

"Jeg har lenge tenkt jeg skulle tale om at det går en svart okse klauv om klauv og horn om horn med den lyslette kviga i hagen din, jeg, husbond," sa gutten.

"En kan si mye på en sommerdag," sa mannen; "men ikke veit jeg hvor dette bærer hen," sa han.

"Ja, det var det," sa gutten, "jeg hadde tenkt å tale om at klokkeren er støtt og stendig hjemme hos hu mor, og de lever som det var bryllup hver dag, og vi, vi får ikke gumlingene av godmaten engang," sa han.

"Den som vil smake på alt, han får både surt og salt," sa mannen. "Jeg trur ikke ordet av det du mener," sa han.

"Det er et underlig øre som ikke vil høre," sa gutten; "men det som en sjøl får sjå, det slipper en å tvile på, og vil du lyde meg, så skal jeg gjerne våge ti daler på at du skal få trua," sa han.

Det ville mannen, ti daler ville han våge, om det så var hest og gård og hundre daler til.

Ja, det stykket skulle stå; "men en gammal rev er vond å veide," sa gutten; derfor skulle husbonden gjøre og si som tjenestegutten ville. Når de kom hjem, skulle han si de skulle reise til elva og lense tømmer, og hun skulle lage til niste til dem i røde rappet; det var best å passe på mens det var godt vær; det kunne snart slå opp med et uvær. Ja, mannen sa så, og nisten var ferdig på timen. Gutten spente hesten for tømmerdraget og reiste av gårde, men ikke lenger enn en halvfjerdings vei; der la de seg inn på en gård og satte hestene etter seg; utpå kvelden gikk de tilbake igjen. Da de kom hjem, var døren stengt.

"Nå har vi 'n; det er vondt å venne fra åkeren, som til er vant," sa gutten.

Så gikk de kjellerveien fra hagen opp gjennom lemmen i kjøkkenet, tente lys og gikk inn og lyste på ham. Jo, klokkeren hadde ett så vel at han lå med nesa i været og snorket, og kjerringa var ikke våken, hun heller.

"Ser du nå det går syn for sagn, husbond?" sa gutten.

"Gud trøste meg så sant; ikke hadde jeg trudd det om ti hadde sagt det," sa mannen.

"Tsju, ti still!" sa gutten, og tok ham med ut.

"Mannslov er ikke landslov, men med tukt kan en temme sjølve bjørnen. Har du noe bly, husbond?" sa gutten.

Ja, han hadde visst over sytti blykuler i skatollet sitt. "Det var vel det." De tok en glo-panne, bråsmeltet blyet og rente det i gapet på klokkeren.

"Hver liker sitt, derfor blir all mat ett," sa gutten da det freste i halsen på klokkeren av den gloheite blytappen.

Så gikk de ut samme veien som de hadde kommet inn, og ga seg til å banke og dundre på husdøren. Konen våknet, og spurte hvem det var.

"Det er meg; lukk opp, sier jeg!" sa mannen.

Hun til å nugge på klokkeren. "Det er han far, det er han far!" sa hun. Nei, han vørte det ikke, og rørte ikke på seg heller; så satte hun knærne i siden på ham, spente ham ut på gulvet, hoppet så over, tok klokkeren i hommelsbøtene og trakk ham opp i vedroa bak ovnen; der gjemte hun ham. Før fikk hun ikke tid til å lukke opp for mannen heller.

"Skulle du etter døpevann først?" sa mannen.

"Å, jeg ørsket i søvne, og ikke tenkte jeg det var du heller," sa kjerringa.

"Nå får du sette fram noe mat til meg og gutten, " sa mannen; "sultne er vi," sa han.

"Jeg har ikke ferdig noen mat," sa kjerringa, "kan du tenkte slikt; jeg ventet deg hverken i dag eller i morgen. Du skulle jo til elva og lense tømmer," sa han.

"En kan ikke henge kjeften på veggen; men selvhjulpen er velhjulpen; skal jeg ta inn nista, husbond?" sa gutten. Ja, han fikk det. Så satte de seg til å ete av nistetina, og la et par vedskier i ovnen; der lå klokkeren i ovnsroa.

"Hva er dette for en?" sa mannen.

"Å-å, det var en fattigmann som kom her seint på kvelden og ba om hus; han var like nøyd, når han bare kunne få ligge i vedroa," sa kjerringa.

"Det var en artig fattigmann det, han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne," sa mannen.

"Det er ikke alle fanter som har fillete klær," sa gutten. "Men det er jo klokkeren i bygda vår," sa han.

"Hva ville han her nå da, mor?" sa mannen, og rugget på ham og sparket til ham. Klokkeren hverken rørte seg eller reiste seg. Kjerringa sto og fomlet og stammet, og visste ikke hva hun skulle si; hun bet seg bare i tommelfingeren hun.

"Jeg ser det på ansiktet ditt hva du har gjort, mor," sa mannen; "men livet er sårt å miste, og han var da klokkeren i bygda vår. Gjorde jeg det som rett var, skulle seg sende bud på lensmannen."

"Gud velsigne deg, skaff bare klokkeren av veien," sa kjerringa.

"Det er din sak og ikke min det," sa mannen; "jeg har hverken bedt ham eller budsendt ham," sa han; "men kan du få noen til å hjelpe deg av med 'n, skal det ikke være meg imot."

Så tok hun gutten til side og sa: "Jeg har laget til vadmel til mann min; det skal du få til klær om du kan få gravd ned klokkeren så det hverken blir hørt eller spurt," sa hun.

"Ingenting duger ufristet; den som er ute i hålkeføre, han får la det skure og kjøre," sa gutten. "Har du liner og tau, husbond, så skal jeg friste om det er noen botevon," sa han. Ja, han vippet klokkeren inn i rennesnarer, kastet ham på ryggen, nappet hatten hans med, og stryker av gårde. Han hadde ikke gått langt utenfor ledet i enga før han traff noen hester. Så tok han en av disse, snaret og bandt klokkeren vel fast, satte hatten på ham og hånden ned på låret så han satt og husket og red, som en rytter skal.

"I utid skal troll drepes," sa gutten, da han kom hjem; "det veit ingen hvor den feige flakker; men han kommer ikke igjen som i jorden er gravet," sa han; "og den fuglen som er falt, han synger ikke mer."

Hvordan det nå var eller ikke var, så gikk det en vei fra enga bortetter til en utlåve, og der hadde de kjørt høy og spilt høy også. Etter den veien gikk hesten og pilte opp høyspillet. Men i utlåven lå det to som skulle passe høyet for tyver; det var knapt fôrår det året.

"Der kommer tjuven," sa de da de hørte hesten kom; "nå skal vi knipe 'n."

"Hvem der?" skrek de så det ljomet i åsen. Nei, det var ingen som svarte. Hesten aktet ikke på det, og klokkeren enda mindre.

"Svarer du ikke, så skyter jeg ei kule i fleisen på deg, din hestetjuv," skrek de, og med det samme smalt det. Hesten til sprangs, så brått at klokkeren gjorde et kast og dumpet i bakken.

"Jeg mener du skaut 'n kvekk ihel," sa den ene, og sprang bort og skulle se om han kjente ham. "Å, jeie meg, det er klokkeren i bygda vår! Du skulle holdt på låret og ikke drept 'n."

"Gjort gjerning står ikke til å endre," sa den andre. "Den første skaden er best å bøte, - vi får holde ørene stive og grave 'n ned i høygolvet så lenge."

Ja, de gjorde så, og da de hadde gjort det, la de seg til å hvile. Om en stund kommer det én pesende og stampende så det sang i bakken. De nugget på hverandre, de to som lå i høyet, de mente det var tyver igjen. Tett ved låveveggen var det saltstein; der satte han seg med børa si og snakket med seg selv. Han hadde slaktet svin i en gård for noen dager siden, men tykte han hadde fått for lite for det, for kleint traktement og for lite slaktemat; så hadde han vært avsted nå og stjålet den største grisen. "Den som skal bytte med bjønn, får ikke likere lotter; derfor er det best åhjelpe seg til retten sjøl," sa han; "bedre er en liten lott enn en lang trette. Men bitter død, glemte jeg ikke att vottene mine! Finner de dem, så vet de hvem som har arvet grisen," sa han, og la avsted etter vottene.

De to som var i høylåven, lå og lydde på dette.

"Den som gildrer for andre kommer i gildre selv," sa den ene.

"Det er ikke greit å stjele fra en tjuv; men det blir ikke andre hengt enn de som ikke stjeler rett," sa den andre; "det skulle være artig å bli kvitt klokkeren på en lettfengt måte og få givendes en gjøgris, jeg mener vi bytter jeg, gutt," sa han. Den andre storlo. Så vrengte de sekken av grisen, satte klokkeren med hatten huestups nedi og knytte mulebåndet vel til.

Rett som det var, kom tyven flygende med vottene, nappet sekken og strøk hjem, der kastet han den inn på gulvet til kjerringa.

"Her har jeg en kult, mor!" skrek han.

"Det var gildt," sa kjerringa. "Ingenting er godt i øyet, men ikke i munnen; maten kan ingen sakne, for den er mannens makt. Gud skje lov vi får mat i huset," sa hun; "nå skal vi leve vel en stund."

"Jeg tok den største jeg," sa mannen, satte seg opp i høysetet og pustet og tørket svetten av skolten; "han hadde både bukser og bleier," sa han; han mente, at grisen var vel gjødd og fleskelagt. "Har du noe mat, kjerring?" sa han.

"Nei, jeg har ingen mat," sa hun; "hvor skulle jeg fått den ifra?"

"Så gjør på varmen, skjær flesk, salt, og steik ei fleskepanne."

Hun gjorde som han sa, rev opp mulebåndet og skulle til å skjære flesk.

"Hvordan har dette seg da? han har jo klauvene på," sa hun, da hun fikk se skoene. "Svart er han og."

"Veit du ikke det, i mørket er alle katter grå og alle griser svarte," sa mannen.

"Jojo, men hvitt i svart er alltid bjart, og det er skill på skodde og myrbær," sa kjerringa. "Men denne grisen har bukser," sa hun.

"Ja, pine jord har han flesebukser på låret, det har jeg fått kjenne; jeg har båret på 'n så jeg er både heit og svett," sa mannen.

"Nei, nei," sa kjerringa; "han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne; det er jo klokkeren i bygda vår!" skrek hun.

"Det var gjøgrisen jeg tok," sa mannen. Så kom han bort og skulle se. Jo, det var syn for sagn; det var klokkeren det, både med skor og spenner. Men det var den største grisen han hadde puttet i sekken, det ble han ved. Det var gjort, som gjort var. "Sjøl er beste drengen, men hjelp er også god, så nær som i grautfatet; vekk henne Mari, kjerring," sa mannen. Ja da, de hadde en datter som var både flink og handfast; hun hadde kars krefter og visste råd for all uråd. Hun skulle ta og grave ned klokkeren i en avdal, så det aldri kom for dagens lys, og for det skulle hun få en ny verkenskledning som mor sjøl skulle hatt. Jenta tok klokkeren om livet, slengte ham på nakken og strøk av gårde, og hatten tok hun med. Men da hun kom et stykke på veien, hørte hun felelåt; det var danseball på en gård; der lurte hun seg inn og satte klokkeren oppe i den andre trappen. Han satt med hatten mellom hendene som han skulle be om noe for sælebot skyld, og stødde seg til staven og opp til veggen. Så kom det en jente vimsende.

"Jeg undres på hva dette er for en," sa hun; "bonden er grå som ei gås, men denne er svart som en ravn. Hør du, hvorfor har du satt deg her? En kan mest ikke komme fram for deg."

Klokkeren sa ikke et ord.

"Er du fattig? Ber du om en skilling for sælebot skyld? Å stakkars deg, der har du to skilling," sa hun, og la dem i hatten. Klokkeren sa ingen ting. Hun ventet litt, for hun tenkte han skulle takke; men klokkeren var ikke den at han nikket på hodet engang.

"Nei, jeg har aldri sett maken til fattigmann som han som sitter i trappen her ute," sa jenta, da hun kom inn; "han sitter ikke som ei skjære på en skigard han," sa hun; "for han svarer ikke og takker ikke og leer ikke så mye som en finger engang, enda jeg ga 'n to skilling."

"Det må det minste være, at tiggeren takker," sa en futedreng som var med i laget; "det skulle vel være snodig kar, om jeg ikke skulle få 'n til å svare; jeg har fått opp mulebåndet både på tjuver og tverrbleier før jeg," sa han, la ut på trappen og skrek inn i øret på klokkeren, for han trodde han var tunghørt: "Hvorfor sitter du der, du?" Nei da. "Er du fattig, ber du?"

Nei, klokkeren sa ingenting. Så tok han opp en halv daler og kastet i hatten: "Der har du den!" Klokkeren tidde og rørte ikke på seg. Da han ikke fikk noen takk, slo futedrengen til ham under øret, slikt som han orket, så klokkeren fór kant om kant nedover trappen. Da var jenta ikke sen om åkomme fram:

"Er De svimet eller er De død, far?" skrek hun, og til å skråle og bære seg ille. "Fattigmanns fred fins ikke noe sted," sa hun; "men jeg har hverken hørt eller spurt at de har lagt seg til å slå ihel fattigfolk."

"Tsju, gjør ingen styr," sa futedrengen; "der har du ti daler, hold så kjeften på deg, og få 'n vekk; jeg kom til å gi 'n et svimeslag."

Ja, hun var glad til: "Penger drar penger," tenkte hun; "for gode ord og penger får en alt det en trenger, og det er ingen nød om niste, når en har penger i kiste." Så tok hun klokkeren på nakken og strøk til nærmeste grannegården; der la hun ham tvers over brønnkanten. Da jenta kom hjem, sa hun hun hadde båret ham til skogs og gravet ham vel ned langt borte i en avdal.

"Gud skje lov vi ble kvitt 'n, du skal få det jeg har lovt og mer til, det er sikkert det," sa kjerringa.

Der lå klokkeren som han skottet ned i brønnen, til grålysningen da tjenestegutten kom kjørende. "Hva ligger du der og koper etter? Unna med deg; jeg skal ha vann!" sa gutten.

Nei, han rørte seg ikke. Gutten kjørte til så det sa plump - og der lå klokkeren i brønnen. Så måtte han ha hjelp; han hadde ikke noen råd før husmannen kom med en båtshake og dro ham opp.

"Det er klokkeren i bygda vår!" ropte de, og mente at han hadde levd så vel i gjestebudsgården at han hadde sovnet av på brønnkanten. Men da mannen kom og fikk se klokkeren, og hørte hvordan det hadde gått til, så sa han:

"Skaden vaker mens mannen sover; men mannskaden er meste skaden. Når den ene krukka støter til den andre, så brotner begge. Ta sâlen og legg på Blakken og reis etter lensmannen, gutt," sa han, "så vi ikke legger oss borti ulykke for klokkerens skyld; en ulykke kommer sjelden alene; men leit er det å drukne på tørre landet," sa han.

Ja, gutten fór av gårde til lensmannen, og da tiden kom, kom lensmannen og. Men for mye hast er heller til last, og brågjort verk vil ikke vare. Det tok tid før de fikk doktor og synsmenn til. Vi er alle Vårherre en død skyldig; men da ble det greid opp at klokkeren var drept tre ganger før han falt i brønnen. Først hadde blytappen tatt pusten fra ham, så hadde han fått en kule i pannen, og til syvende og sist var nakkebenet knekket. Han var ikke ufeig, der han fór. Det er ikke godt å vite hvordan det er spurt og har kommet ut; men en er ofte på orde, der en ikke er på bordet, og ordet står oppe, når mannen ligger i mulden.

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt