Lønnen og granen

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Granen:
Hva er det for en gild musikk hver aften i din topp? Det mine mørke grener fast til glede vekker opp.

Lønnen:
Det er en munter bisverm som jeg har gitt le,
og siden knapt i skogen fins så lykkelig et tre.
Jeg har musikk den hele dag, blott for jeg den tillot
å slikke seg litt honning av min krones overflod.
Hver gren er full av virksomhet, og hvert et lite blad
hvor dovne larver forhen krøp er nå blitt flidens fat.
I Hakkespettens tomme hull er voks og honning skjult.
Nå synes jeg mitt bryst har fått et hjerte, ømhetsfullt.

Granen;
Aha! Du lar da fremmede din sødme suge ut?
Før bryte stormen av hos meg de søte forårsskudd!
Og alt mitt gyldne støv jeg før utslår for vær og vind.
I mine skygger slipper jeg ei slike gjester inn.
Min terpentin som smeltet sølv på fjellet renner ned.
Så har den gjort i hundre år og skal i evighet.

Lønnen:
Slipp bien til, en kake voks den legger deg igjen.

Granen:
Hva voks? Hva honning? Hundre år jeg levet uten den.
Jeg er mitt lands representant, av tanken på det hverv
jeg lever blott - for andre har jeg derfor ingen skjerv.

Lønnen:
Forjag da liv og virksomhet og livets lyst med dem!
Og bli i andre hundre år kun fattigdommens hjem!
På kjærlighetens gjestfri fat, om nøysomt, uten pynt,
bestandig finnes lagt igjen takknemlighetens mynt.
Gi saft - igjen du honning får, gi ly - du får musikk!
Gi frihet, mørke gran! - Du får det liv du ser jeg fikk.
Hør hvilken lystighet det er hist i den gamle lind!
Han har som jeg, den lille ting: Et gjestevennlig sinn.
Der svermer bier som hos meg, fritt rundt om i dens topp.
Hver gren er som en full fabrikk hvor rikdom dynges opp.
Og pilen, rognen - se deg blott omkring du kloke gran!
Eksempler rundt om viser deg en bedre lykke an.

Granen:
Har dovenskapen ei en smak av sødme?
Har den ei?
Og ensomheten ei sitt behag - ?
Jeg er nå sådan jeg!