Langt borte (Nilsen)
Av et brev til en venn i Moskva
Det hviner gudsjammerlig i mine strenger ikveld!
- Nei, le ikke, Griskja, du skjønner det inderlig vel -
det er ikke bare en lyrisk betont bagatell!
å være så langt, langt borte fra revolusjonens by
den dagen I fester for oprøret, frihetens gry,
da drømmen blev virkelighet, vidunderlig håndfast og ny.
Jeg synes jeg ser eder, venner, I smiler forundret og gla:
er det virkelig så lenge siden, så mange år siden da!
Det kostet en hårdnakket kamp ... Men den endte da sandelig bra!
Men i deres hjerter: en stor og høitidelig ild!
Og i deres øine: et gjenskjær, et skinnende spill!
- Så bruser en kampsang, begeistret og vill!
Et havsus, som stiger om Kreml og høit om det flammende flagg,
hvis stang I har plantet så fast i fabrikkenes slagg
at duken kan stryke med trygghet de drivende stormskyers ragg!
Åja, du forstår det nok, Grisjka - det er ikke mer å si.
Jeg elsker det seirende folk. Det har kjempet sig fri.
Det har mot, det har tross, det har tro. Og det har ikke vi.
--
Jeg synes jeg hører dig: Alle skal gjøre sin plikt,
noen skal banke en stripet, og organisere og slikt,
og noen skal klistre plakater, og andre skal pusle med dikt.
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer