Takk, verden

<

Er jeg egentlig bare de tingene som er på utsiden av meg selv? Jeg lurer på det, om min personlighet er individuelt hamret sammen og skapt til et hvelv Er jeg egentlig bare de tingene som er på utsiden av meg selv? Det kan ikke jeg svare på, vel Jeg trenger noen andre, for å objektivt analysere min personlighets originalitet Antakeligvis hadde de sagt når jeg spurte dette spørsmål, «Du er pretensiøs, herlighet!» Du er ikke sånn. Jeg vil være min egen frie sjel, med et uovervinnelig mot og et enestående sinn men hvis jeg virkelig er det, er det samfunnets prestasjon eller min? Er jeg det eneste virkelige menneske, er jeg den eneste øy? Den eneste lykkelige grisen som ruller seg i høy Av og til lurer jeg på om styrken og originaliteten i sjelen min kan bli vurdert oppimot samfunnets tusenvis av innslagsvinkler som drar meg i millionvis av nye retninger Jeg måler meg mot disse ved å skape forsvarsmekanismer som sier jeg er så reflektert, så unik Og de andre menneskene, de andre individene, fyller hodet mitt med nye setninger «Ditt sinn har ikke verdi til å bli vurdert, det er bare slik!»

«Du er et tannhjul i en del av noe større enn deg selv!» 

«Du er den ene, lille, bortgjemte bekken som så vidt hjelper til med å skape en elv!» Jeg dør litt på innsiden når det går opp for meg, at jeg ikke kan gå min egen vei Det går nemlig ikke an å være en total individualist, samtidig som du er en realist Jeg har visst endt opp på en feil planet, det er det eneste jeg vet Av og til venter jeg bare på at døden skal sette meg fri, slik at min bekk ikke lenger kan bli venn med en annen persons sti, jeg vil bare vekk Verden, du må bare forstå, jeg vet du prøvde å bygger broer for meg men mitt egoistiske sinn tok over i en fei og la meg igjen lamslått og misforstått jeg skulle ønske livet bare kunne være overstått Men så var det deg, da. Din klamme hånd mot mitt bare bryst Er det eneste som forhindrer min lyst Av å forvitre Dine hender er ikke så bitre Som broene samfunnet, prøvde å bygge Du belyser verdenens skygge Du er nemlig det eneste som gjør at jeg kan vandre denne jord Uten det minste spor Av anger for at jeg fortsatt eksisterer Takk for at du håndterer Meg. Min kjærlighet til deg overrumpler mitt hat for verden, og faktisk, hvis jeg ender opp med å avslutte ferden. Husk det, at ditt liv var mitt livs beste del, en fingertupp langs armen min, en klokke som gjorde musikken så fin, et brudd fra virkeligheten. Jeg må nesten elske verden, ettersom at jeg elsker deg. For uten verden, hadde det ikke vært noe oss. Takk, verden.