Til en ven

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Atter du kvælder, min ven, din sviende smerte:
Skjendet er templet, det kunstens husvalende hjem!
Nu er det fuldbragt! I boder de sjakrer og kjøpslaar.
Roser du mig, ja, da roser jeg villig igjen.
Atter du sverger og ler: Se virakkens tande -
het, osende røk som pust av en stinkende mund!

Ikke saa oprørt, min ven! Husk heller paa den gang,
da utenfor templet i drøm og andakt du stod.
Tyst skred i mindet fortidens store forbi dig,
manende ildfuldt til kamp for det eviges ret.
Motløs du kjendte dig da, saa bitterlig liten,
hadde mest lys til at snike dig lutrygget bort.
Templet med søiler og taarn! Du selv kun et hjerte.
Templet med reisning og ry! Du et hjerte, som skalv.

Noen som lo? Du snudde dig spørgende - hastig
og møttes av øine, som stak og haanende skar.
Da spændtes din kraft. I trods og med saar paa sjælen
lovet du hellig dig selv -

Inde i templet der sitter de griske og kjøpslaar.
Utenfor templet der knoppes et ynglingesind.
Glem ikke, min ven, hvad du svor og engang har lovet,
da utenfor templet i anelsers vaar du stod!



Fra Et liv i dikt (utvalgte dikt av Nils Collett Vogt)
Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt