To Verdner

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Med kjøligfriske skygger under løvet
brer parken sig i taus og fornem ro,
men utenfor gaar landeveien støvet
i kveldssols brand - hvem kommer der montro?

En sky av støv slaar op. Hver kveld det hænder.
Saa damper skyen bort - en liten flok
av mænd, som med og uten redskap vender
hjem fra sit dagverk: Gaardens arbeidsstok.

De skotter ikke ind mot vore ruter,
vet jo, at parken er dem stengt forbudt.
Frem for sig stirrer de, mens rygget luter,
nu da paany en arbeidsdag er slut,
en ti-tolv karer bringesterke, grove,
som gaar i takt med tunge, faste skridt,
et slavehold, som lyder vore love
og kjender forskjellen paa dit og mit.

Et springvand risler svakt. Fra parken trænger
duft av tungsindig aandende jasmin,
mens svalerne, de guldblaa, lystig sprænger
op mot det blaa med høie, lyse hvin.
Snart skilles de. Av smaahus stiger røken
og byr dem sit velkommen hjem igjen . . .
Men i et lysthus sitter gaardens frøken
og grubler paa sin svikefulde ven.

Hun hører støvletramp. Hun ser dem komme,
som hun har set dem før saa mangen gang.
Hun blikker ut. Ja, nu er dagen omme,
aa, denne dag saa dødsens trist og lang!

Da gripes hun av uro, av et minde
om noe, hun har tænkt. Men hvor? Men naar?

«Vi, som i tryghet sitter fjernt herinde
og de, som sliker veistøv utenfor.»

Men hun er sveket, haanlig vraket, sveket,
og hendes lykkes tid - forbi, forbi!
Mørkt truer blikket. «Aa, de har det meget,
de har til meget bedre, di, end vi!»
Tæt knytter hun sin haand, saa neglen skjærer
og prsser munden sammen til en strek,
erindrer sig det slektsnavn, som hun bærer
og gaar mot huset mørkøid, kold og blek.