Vandrerstaven

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Ei rusten kaffekanne
gammel aske i ei grop
steiner omkranser gropa
man kan enda kjenne
kaffen som blei kokt
av en ensom vandrer
ute på gamle, gjengrodde
stier som tiden har glemt

Stier som var nyere
åpnere og tydeligere
den gangen han tråkka dem
den gangen han gikk sine turer
med en vandrerstav
spikka av ei ungbjerk
Den bar han med seg
som en evig følgesvenn
en usvikelig kamerat
selv om han vandra aleine

Men nå er vandreren borte
stiene har forlengst forsvunnet
skjebnen har tatt dem og bare
vandrerstaven står igjen
på ukjent sted over ukjent grav
hvem som gravla vandreren
er det kun tida som veit
imens så sørger vinden
blåser over gress og mose
regnet drypper sakte
et ensomt gråværs-rekviem
der solen aldri vil skinne igjen

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt