Var jag blot en gran i skogen -

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk
1887

Det er alt blit sent paa høsten.
Luften dirrer ikke mer.
Isblaa staar den nu og ser
paa de søileslanke birke,
der lik gule altarblus
yser op i skogens kirke.

Naar saa vinterstormen kommer
- hele skogen farer sammen,
og de gule altarlys
slukkes ut ved første gys,
blade fyker om som gnister,
luften blekner, sneen falder, -
er det kun de høie graner,
der lik store, sorte faner
suser gjennem skogens haller.

Og da driver jeg i skogen,
og jeg hører vinden sukke,
slite i de gamle toppe,
tute om det svarte fjeld,
som staar like steilt deroppe.
Og jeg tænker med mig selv:
Du er intet skillingslys,
som det første gufs skal slukke!

Var jeg blot en gran i skogen,
som, vaar vinterstormen kommer
- luften blekner, sneen falder -
suser gjennem skogens haller
lik en vidt utslagen fane,
til det grønnes nærste sommer!



Fra Et liv i dikt (utvalgte dikt av Nils Collett Vogt)
Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt