Veslefrikk med fela

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Det var engang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han hette Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk.

Hjemme var det lite både å bite og brekke, så gikk far hans ut på bygda og ville feste ham bort til gjeter eller visergutt. Men det var ingen som ville ha gutten hans før han kom til lensmannen; han skulle ta ham, for han hadde nylig jaget visergutten sin, og det var ingen som ville til ham, for han hadde ord for å være en skarv. Det var bedre noe enn ikke noe, tenkte husmannen, maten fikk han da, for hos lensmannen skulle han tjene for kosten; og lønn og klær ble det ikke talt om. Men da gutten hadde vært der i tre år, ville han reise, og da ga lensmannen ham hele lønnen med én gang. Han skulle ha én skilling for året; mindre kunne det ikke være, sa lensmannen; så fikk han tre skilling i alt.

Veslefrikk syntes nok det var store penger, for han hadde aldri eid så mye; men han spurte om han ikke skulle ha noe mer.

"Du har fått mer enn du skal ha," sa lensmannen.

"Skal jeg ikke ha noe til klær da?" sa Veslefrikk. "Det jeg hadde da jeg kom hit, har jeg slitt av meg, og jeg har ikke fått noe igjen," og nå var han så fillete at fillene hang og slang om ham, sa han.

"Når du har fått det vi er forlikt om, og tre skilling attpå, så har jeg ikke mere med deg," sa lensmannen. Men han skulle da få lov til å gå ut i kjøkkenet og få litt mat i nisteskreppen sin, og så gikk han på byveien og skulle kjøpe klær. Han var både lystig og glad, for han hadde aldri sett en skilling før, og rett som det var, så kjente han etter om han hadde dem alle tre.

Da han hadde gått langt og lenger enn langt, var han kommet inn i en trang dal med høye fjell på alle kanter, så han ikke syntes det var noen vei til å komme fram; han tok til å undres på hva som kunne være på hin siden av disse fjellene, og hvordan han skulle komme over.

Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde. Da han kom opp på det høyeste, var det ikke annet enn en stor mosefly; der satte han seg og skulle se om han hadde skillingene sine igjen, og før han visste av det, kom det til ham en fattigmann, og han var så stor og lang at gutten satte i å skrike, da han riktig fikk se hvor stor og lang han var.

"Vær ikke redd du," sa fattigmannen, "jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn!"

"Bære meg," sa gutten, "jeg har bare tre skilling, og dem skulle jeg til byen og kjøpe klær for," sa han.

"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling, og jeg er enda mer fillete enn du."

"Ja, så får du få den da," sa gutten.

Da han hadde gått en stund, ble han trett og satte seg til å hvile igjen. Da han så opp, så var det en fattigmann der igjen, men han var enda større og styggere enn den første, og da gutten riktig fikk se hvor stygg og lang han var, så satte han i å skrike.

"Vær ikke redd for meg, jeg gjør deg ikke noe, jeg ber bare om en skilling i Guds navn," sa fattigmannen.

"Bære meg så sant," sa gutten; "jeg har bare to skilling, og dem skal jeg til byen og kjøpe klær for, hadde jeg møtt deg før, så -."

"Det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen; "jeg har ingen skilling og større kropp og mindre klær."

"Ja, så får du få den da," sa gutten.

Så gikk han en stund igjen til han ble trett, og så satte han seg og hvilte, og da han vel hadde satt seg, kom det til ham en fattigmann igjen; men han var så stor og stygg og lang, at gutten så oppetter og oppetter til han så like til himmels, og da han riktig fikk se hvor stygg og fillete han var, satte han i å skrike.

"Vær ikke redd for meg du, gutten min," sa mannen; "jeg gjør deg ikke noe, for jeg er bare en fattigmann som ber om en skilling i Guds navn."

"Bære meg, så sant," sa Veslefrikk, "jeg har bare én skilling igjen, og den skal jeg til byen og kjøpe klær for; hadde jeg møtt deg før, så -."

"Ja, jeg har ingen skilling jeg, og større kropp og mindre klær, så det er verre for meg enn for deg," sa fattigmannen.

Så fikk han få skillingen da, sa Veslefrikk, det var ingen råd for det; for så hadde hver sin og han hadde ingen.

"Ja, siden du har slikt et godt hjertelag at du har gitt bort alt det du åtte," sa fattigmannen, "så skal jeg gi deg et ønske for hver skilling." -det var den samme fattigmannen som hadde fått dem alle tre; han hadde bare skapt seg om for hver gang, så gutten ikke kunne kjenne ham igjen.

"Jeg har støtt hatt slik hug til å høre fela låte, og se at folk var så lystige og glade at de danset," sa gutten, "så - får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske meg en fele, som er slik at alt som har liv, må danse etter den," sa han.

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for de andre skillingene."

"Jeg har støtt hatt slik hug til å jakte og skyte," sa Veslefrikk, "så får jeg ønske det jeg vil, så vil jeg ønske en børse, som er slik at jeg treffer alt jeg sikter etter, om det er aldri så langt borte."

Det skulle han få, men det var et skrøpelig ønske, sa fattigmannen; "du får ønske bedre for den siste skillingen."

"Jeg har støtt hatt hug til å være i lag med folk som var snille og godhjertet," sa Veslefrikk, "så fikk jeg det som jeg ønsker, ville jeg ha det så, at ingen kan nekte meg det første jeg ber om."

"Det ønsket var ikke så skrøpelig," sa fattigmannen, og så strøk han inn mellom haugene og ble borte, og gutten la seg til å sove, og neste dagen kom han ned av fjellet med fela og børsa si.

Først gikk han til landhandleren og ba om klær, og på en bondegård ba han om en hest, og på en annen ba han om slede, og ensteds ba han om finnmut, og det var ikke nei å få for ham; om det var aldri så store knipere, måtte de gi ham det han ba om. Til sist reiste han gjennom bygda som en staselig storkar og hadde både hest og slede.

Da han hadde reiste et stykke, møtte han lensmannen som han hadde tjent hos.

"God dag, husbond," sa Veslefrikk med fela, han stanset og hilste.

"God dag," sa lensmannen; "har jeg vært din husbond?" spurte han.

"Ja, kommer du ikke i hug det, at jeg tjente hos deg i tre år for tre skilling?" sa Veslefrikk.

"Du verden, så du har kommet deg i en hast da," sa lensmannen. "Hvordan har det gått til, at du er blitt slik en storkar?"

"Å, det var nå så det," sa veslen.

"Er du så vellystig at du farer med fele også?" sa lensmannen.

"Ja, jeg har støtt hatt hug til å få folk til å danse," sa gutten; "men det gjeveste jeg har, er denne børsa her," sa han; "for det faller mest alt det jeg peker på den med, om det er aldri så langt borte. Ser du den skjæra som sitter i grana der borte?" sa Veslefrikk. "Hva setter du, at jeg kniper den her vi står?" sa han.

Det ville lensmannen gjerne, om det skulle være, sette hest og gård og hundre daler på at han ikke var god for; men han skulle da sette alle de pengene han hadde på seg, og hente den skulle han, når den falt; for han trodde aldri det var råd å rekke så langt med noen børse. Men med det samme det smalt, falt skjæra ned i et stort klungerkjerr, og lensmannen strøk bort oppi kjerret etter den, og tok den opp og ga den til gutten. I det samme la Veslefrikk til å stryke på fela, og lensmannen til å danse så tornene slet i ham; og gutten spilte og lensmannen danset og gråt og ba for seg, til fillene føk av ham og han nesten ikke hadde en tråd på seg.

"Ja, nå tenker jeg du er så fillete som jeg var da jeg reiste av tjenesten hos deg," sa gutten, "så nå får du slippe med det;" men først måtte lensmannen gi ham det han hadde veddet på at han ikke skulle treffe skjæra.

Da gutten kom til byen, tok han inn på et vertshus. Han spilte, og de som kom dit danset, og han levde både lystig og vel; det var ingen sorg for ham, for ingen kunne si nei til det første han ba om.

Men som de var i beste leken, kom vekterne og skulle dra gutten på rådstuen, for lensmannen hadde klaget over ham, og sagt at han hadde overfalt ham og plyndret ham og nesten tatt livet av ham, og nå skulle han henges; det var ikke å be for. Men Veslefrikk hadde råd for all uråd han, og det var fela. Han tok til å spille på den, så måtte vekterne danse til de lå der og gapte. Så sendte de soldater og vakt i veien. Men det gikk ikke bedre enn med vekterne; da Veslefrikk fikk fram fela, måtte de til ådanse, så lenge han orket å få den til å låte; men de var klar lenge før.

Til sist så lurte de seg på ham og tok ham mens han sov om natten, og da de hadde fått ham, ble han dømt til å henges straks, og det bar avsted til galgen med det samme. Det stimlet sammen en mengde folk som skulle se dette vidunderet, og lensmannen var også med, og han var så sjeleglad for han skulle få rett for pengene og skinnet sitt og få se at de hengte ham.

Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp på stigen, hvilte han for hvert trin. På det øverste satte han seg, og spurte om de kunne nekte ham et ønske, om han ikke kunne få lov til én ting: han hadde slik lyst til å låte en låt og leike en leik på fela før de hengte ham. - Nei, det var både synd og skam å nekte ham det, sa de; det var ikke nei til det han ba om. Men lensmannen ba for Guds skyld, at de ikke skulle la ham få lov til å klunke på en streng, ellers var det ute med dem alle sammen; skulle gutten ha lov til å spille, måtte de binde ham til den bjerka som sto der. Veslefrikk var ikke sen om å få fela til å låte, og alle som var der, til å danse, både de som gikk på to og de som gikk på fire, både prost og prest, skriver og fut, og lensmann og mestermann og bikkjer og svin. De danset og lo og skrek om hverandre; somme danset til de lå som døde; noen danset til de datt i svime. Galt gikk det med dem alle; men verst gikk det med lensmannen, for han sto gjuret til bjerka og danset og skurte store stykker av ryggen sin på den. Det var ikke noen som tenkte på å gjøre noe med Veslefrikk, og han fikk gå med børsa og fela si som han ville, og han levde vel alle sine dager, for det var ingen som kunne si nei til det første han ba om.

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt