Barfrost

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Det er den første, gyldne barfrostdag.
Hvor let min gang! Mot ætrens skyfri riker
min aandes pust i hvite skyer stiger.
Røk hvirvler muntert op fra hyttetak.

Jeg lytter . . . Ja, nu er et dødsens tyst
i frosne skoger og paa haarde stier.
En bæk, som risler enslig uten lyst.
Litt tertitpipp . .. Jeg skvætter, naar det tier.

Jeg gir min varme til den korte dag,
som uten kraft, vemodig gylden lyser
med noe av et smil langs aasens drag.
Varm gir jeg den til alle dem, som fryster.

Jeg ser mit pust. Det saa jeg ikke før,
da kun mig selv i hett begjær og ør,
og i min sjæl det aldrig kjendtes stille.

Og vidre tænker jeg, alt mens jeg gaar
i barfrostdagens sol paa døde veie:
Har livets luer blekt dit sind, dit haar,
da er det først dig selv du tar i eie.

Dog endda er mit liv ei ebbet ut,
skjønt rudnt mig klde mørkemakter truer,
og endda - enda er hvert pust et bud,
et ildfuldt bud om livets røde luer.

Skjenk mig en kort, en gylden barfrostdag
med stjerner strenge, som mot kvelden stiger!
Skjenk høie himler over hyttetak,
I lysets aander, som nu langsomt viker!