En ridder uten rustning i krig

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

En ridder uten rustning i krig

Jeg har alltid vært den personen som trodde jeg aldri kom til å forelske meg. Tanken av å dele alt med en annen person skapte en klump i magen. Hvordan skulle jeg som ikke en gang elsker meg selv klare å la en annen elske meg. Helt siden jeg var liten har jeg alltid vært en av «gutta» det har sine fordeler, men også ulemper. Jeg bygde opp en rustning, ingen kunne trenge igjennom, men «han» endret alt. Gutter generelt har alltid vært min greie. har aldri helt klart å holde meg til en. Men så møtte jeg «han» i starten var rustningen på, jeg holdt han på avstand. Jeg latet som jeg ikke kjente han, jeg sa til meg selv gang på gang «du liker ikke han, dere passer ikke sammen. Det er ikke visst han er som alle andre». Sakte men sikkert krøp han jeg oppover ryggen min, jeg kunne kjenne hjertet hoppe over et slag da han var i nærheten. Når han tok avstand kjente jeg at det spredde jeg stress i hele kroppen. Følelsene for han vokste sakte men sikkert, men de brøt rustningen ned bit for bit….

Det gikk så fort, jeg var vettskremt. Men det var for sent å trekke seg tilbake nå…

For hver dag som gikk falt jeg mer og mer for han. Det dype blikket hans, han så rett gjennom meg. Hver eneste dag fikk jeg høre hvor pen jeg var. Han ga meg trygghet, kjærlighet og bekreftelse. Jeg hadde aldri vært så glad i meg selv som når jeg var med han. Jeg forelsket meg i han, jeg elsket han. Men det turte jeg ikke si..

Måneder gikk, alt var perfekt, han var min andre halvdel, min bedre halvdel. Han inspirerte meg til å prøve ting jeg aldri hadde prøvd før. Han gjorde meg sterk. Bak en sterk mann står alltid en sterk kvinne, i mitt tilfelle var det motsatt, han ga meg styrken til å være sterk.

Jeg falt dypere og dypere inn i forelskelsen. Jeg så en framtid med han, jeg kunne ikke tenkt meg noen andre, det er han jeg ville flytte inn med, gifte meg med, etablere familie med og bli gammel med. Han var blitt en del av meg, men alt er ikke en dans på roser…

Da vi kranglet kunne jeg kjenne at deler av hjerte mitt sprakk ifra hverandre. Pulsen økte, hjernen ble lammet, jeg kjente på en frykt for å miste han som ga meg angst.

Nå sitter jeg her helt naken, jeg elsker en person som ikke bryr seg, han stenger meg ute. Kan ikke huske sist gang han så meg inn i øynene å sa han elsket meg. Jeg er så knust at det verker i hele kroppen, jeg har mistet meg selv..

Hvorfor var jeg dum nok til å ta av meg rustningen

Jeg er en ridder uten rustning i krig



Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.