Havet

Jeg gikk sakte ned mot havet.
Lukten av saltvann kilte i nesen og småe sandkorn gnagde mellom tærne.
Vinden blåste alle mine sorger av skuldrene mine.
Jeg kunne endelig puste.
Jeg ville ikke puste.
Eller ville jeg puste?
Vannet fylte seg i lungene da jeg pustet inn.
Jeg var i havet, å nå der jeg hører hjemme.

Sorter etter dato Sorter etter poeng

Slå på automatisk oppdatering av kommentarer

Skriv noe positivt og fornuftig

Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.