Heal

Jeg hadde såret han.
Dypt og inderlig, utilgivelig. Jeg visste det. Jeg kjente det.
Under huden, langt inn i sjela. Han sa ikke noe.
Men jeg så det. Kjente det. Han trengte ikke si noe.
Jeg visste det.

Jeg er en selvskader. Når jeg har noe godt, må jeg ødelegge det.
Forebygge. For når jeg har noe godt, så vil jeg miste det.
Heller på mine premisser. Kontrollert.
Men jeg hadde ingen kontroll.

Jeg hadde såret han.
Men hans sinne, sorg og smerte, var av noe mer enn mitt svik.
Jeg så det ikke. Jeg kjente det ikke. Jeg forsto det ikke.
Ikke før da.

Jeg hadde mistet han.
Rett ved siden av meg, et univers mellom oss.
Men bare et feil valg. Et skjørt liv. Et bristet hjerte. En svak sjel.
Og et savn.

Jeg krysset univers. Univers. Og der fant jeg han.
Alene, i mørket. Jeg visste ikke, at jeg kunne være et lys.
Et lys, en varme, noe å strekke seg etter, noe å kjempe videre for.
Jeg forsto ikke.
Men det gjorde han.

Hvor ille er det ikke, når denne nærheten, denne intime, kjærlige nærheten, kun eksisterer et sted.
Den er urørlig, uoppnåelig, uvirkelig. Utenom et sted.
I mine drømmer.

Så reelt. Så ekte. Så sterkt.
Kun en drøm
Kun en jævla drøm.

av VT