Laubær

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Treet vokser ujevnt og stillferdig –
selvstendig men kollektivt.
Naturens forventninger de samme -
men annerledes.
Grenene skjelver av forventning -
fyller jeg min bark?

Side om side -
men likevel alene.
Røttenes dans -
en endeløs påminnelse.
Frykten for det oppnåelige –
fyller kvaens ambivalente smak.

Solen treffer -
skyggens tid er forbi.
Knoppene strykes ømt av vinden.

Røttene hyler i forløselsens makt
Bladene fylles av følelser, farge, liv.
Barken sprekker -
Stammen seirer, treet.
Livet har tatt enda et gissel.


Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.