Laubær

Treet vokser ujevnt og stillferdig –
selvstendig men kollektivt.
Naturens forventninger de samme -
men annerledes.
Grenene skjelver av forventning -
fyller jeg min bark?

Side om side -
men likevel alene.
Røttenes dans -
en endeløs påminnelse.
Frykten for det oppnåelige –
fyller kvaens ambivalente smak.

Solen treffer -
skyggens tid er forbi.
Knoppene strykes ømt av vinden.

Røttene hyler i forløselsens makt
Bladene fylles av følelser, farge, liv.
Barken sprekker -
Stammen seirer, treet.
Livet har tatt enda et gissel.

Sorter etter dato Sorter etter poeng

Slå på automatisk oppdatering av kommentarer

Skriv noe positivt og fornuftig

Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.