Lekestuen

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Her sprang en liten gut omkring
i sommerhat og hvite sko
og jublet op for ingenting
og faldt og reiste sig og lo
med glans av sine unge aar
i gyldent, krøllet haar.

Hvor blev han av? Hvor sprang han hen?
Vet bare det, at hin han kom
med solskinsveir og gik igjen.
Og nu er «lekestuen» tom,
dens dør med laas forsvarlig stængt -
Det skulde ingen tænkt.
I junikveldens lyse ro,
i denne høie sommernat
staar i en krok to hvite sko,
paa væggen hænger nu hans hat,
hvori han sommerfuglefri
strøk lysende forbi.

En klasetung syrinbusk slaar
mot samme rute som ifjor.
De steg, de to, av samme jord,
blev plantet i det samme aar,
fik foldet ut sin barndom her
i duft og sommerklær.

I junikveldens blomstervind
det banker ganske sakte paa,
men ingen roper mer: Kom ind!
Og ingen strækker sig paa taa
og vifter med en barnehaand
til parkens hvite aand.