Martssol

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Sol over storskogens toper.
De løfter sig frosne mot solen,
som vil de ha mere sol.
Av ætrens ild vil de drikke,
men ilden smelter dem ikke:
Stivnede, jerngraa topper
i martsdagens hvite sol.

Jerngraa, stivnede topper,
som drømmer om friske knopper.
Aa, var jeg dog en av dem!
Mæt nu er vintren av ælde.

Kom, vaar, i din almakts vælde
og kys mig i solen frem!
Briste skal alt det haarde,
smeltes i fryd og taare,
skjønt endda er vinden kald,
heles det bitre og saare -

Skal det? Jeg vet, det skal.