Minne om: Oslo

Den såværende, ytterste i det: Kulturelle & visuelt beskrivende faget, med dei kriminelle forskjønnerane. Også Vidare, omhandlende i: Kunst og design, med ein pigmentert gløgg som en transparent blandingskilde. Oppdatert inspirerande, i det observerende: Analyserande på det konstante nuet, som i ei generell instanse.

Som ett lett lekende og hamstrande, bedrivende rundt: Verdens frihet som ekspressivt, gjennom psykedelia og tilsynelatende geometrisk forklarande. Standard for abstrakt, utfoldalse som: Symbolkarakterbeskrivande tradisjonell, alfanumerisk og firetaktet som i linjestykkdifferanse type oppmåla nettverksdimensjonar. Tilegna det neste, og høyst: Konsekvante men korrekte forhøyelsesobjektet med gjennomført fleksibilitet, oppe i balanse.

For og være dein spytterste, av alle dei: Innskuddsimaterielle og vidareproduserande av originale, begivenhetsfornyelser for det industrielle som det disverdielle. Måtte være, av ypperste dein: Kunstner av ein fyrstesprelle, med en variabel symbolsáksnovelle.

(Kvessande, i det: Ljomande kvess.) Sirkus: ”Kvesset.”

Framhenn det dunster sprakandes og glitrende gyllent, og på: Bakparten kun nussen, akkurat som hos silkepusen. Komplett feilfri, i de rotasjonsreflekterende: Perfeksjonsperspektiver, innenfor en 3DFiksjonell produksjon. Med metodar, for variable: Skenarier som i utvalga, av stilkategorier.

Tryllent suprema, å framheva som: Fremregande forskningsutøvande, og matematisk pussende. På en gammel, og mystisk: Lysekrone rustent, i med festfuktighetstørklet glorende. Sammen med springsprossane rustande, gjør verdien dunstent av disse så: Tøjrste og frihetsforsterkande dei: Sprundster med råe valørstyrkar, dyrka på tegneverker.

Som knitrende nanokortsluttninger, midt oppi det: Fine hekkelverket, ei myte. Visse amén, kan høres med: Det første kronespjerket, til samtidskunstens sunnheitslerke. I det svært, så langt og: Fjérn men utav gamlelandet som kun ei og én, værande både ivaretekji & skulpturert avbysta som eit ymte. Rektegnok kanskje, men mulig innebefattende: ”Fleir med seg sjølv.”

Ekte formulative metoder, for innovasjon og inventering: Kreativt, samarbeidande. Eg e åpenbart, blandt: Dei aller, bedste kunstnerane. Så dette, skrifteverket er drygt: For pent, til å forandre. Altså blant dei rykande, største som dem i kompani med: Fakkelbærarane i en tørket siktelse, innenfor ein vitenskaperleg kampanje & sosialiserande forklarande.

Uanseters: (Gånn-greters.)

Litt vidare og med ett, det hvisker i disse skumrende: Buskvekster, og vanlige byplanter. Stilane hveser også, blant dei samtlege dronefly med: Replikatar av dei samme, buskvekstplanter. Etterkvart, så: Henn, brusande og servert. Vises kun, eit spént og spage: Ett spenn, rusande. Streken spent og brettet, om eit stykk lag på: Linjen som rullekraftigt, forbisusande i dagens lys utbretta.

Men forsåvidt, fortsatt bare i: Dagstrusane og utspretta, som massiv & tung skurrelse durande. Saftigt og i retning, men også: Dusende som halvblankt, i lilla propellbobler tetta. Toget, har: Avsporing i Stovner, og jeg er letta. Hvertfall hvis ingen, har funnet: Bagen, med kannesetta.

Eigentlegt bare, som i ett roligt: Stormengasjement i en aggresiv bokstavestetikk, kritiserande og ikkje som ein debutant. Kunnskapsoppklista som masjerende, med: Informasjonsavtrykk, i frukbarheitssprang. Med en skreddersydd og spesialisert pulverutpøselse, som i elektronsjamanens pedagogiske: Sneglemúse, i skranglehuset. Skyllande, oppi: Skallesettet, krusende på krystallane. Som konstrukter, av: Klassiske undergrunnssviskar, i skyhøye konkurransekonflikter.

(Det tæggast ned, oppe til: Seters.) Så kampane, gjør vassfall.

Hyllet være, alle mine graffitikonstruktivister opererande, med sine: Bokstavedukter som jeg understreker nostalgisk og tradisjonállogisk, til momentant oppdriv tidløst alle saman. Hvor jeg priser høyst, oppe i rangsjerande: Listeleker dirigerande, med gode og: Langflate, doble streker. Rett foran, ei heil: Vekterbestand og fniser lavt, av politiets søplelukter.

Skjekk opp, det: Dyriske tåskallet, akkurat som hos dei gamle oldtidsgudane! Og ikke akkurat fordriv rundt, bare som en bøffel som kun: Kan leite, i gresset med hue. Ja, de kan: Sålangt bærre gapskratte, med plasserande hån for dei etterlatte.

Og visst, så dem: Gjéur, som i et redesignet spindelvevsnett. Om ikkje at det var ein med størrelse, som på en: Dinosaur med forstørrelsesglasset, speilet og alle dei relative prosessane. Forklart rundt, noe så stort som: Éin størrelse tildekt, sorterande reagerande.

”Stepper-(opp’på:”) Perongen.

Om ikkje så langt, som skue: Skimt så, en kjempebukse og lue. Her, må det være: Noen som, er glad i parfyme kanskje. Der ingen, lue é: Finnes ein haug med kvess, så svæur og bratte se og stanse. Dét er, den dinosaurusen med: Esset fra ein nyvari, reproduktiv bergstalarkitt i en Tønsbergsgruve.

Da isåfall, jeg ville: Hoppet på, ett skimt. Han er jo selveste tøffen, over tunellenes: Mørke, trinn. Og av, en sprakanes: Flåse vaurt glimt, men ikkje til og forakte.

Etterlatt, i ei: Sky, av røyk. Fomler, dei: Beskuande og tilstedeværende, i sakte utpumpa føyk. Skumgummiangrep var det heller ikkje, men likevel og: Akkurat nå, helt usekert på klokket differisme.

Dersom at samtiden, er av: Total høystheit, og blinkande troverdig. Gjennom ein generell & sannhetsforankrende, lokomotivmelodi som: Standard og subjektivt, med sin naturalflyt i designet kolleksjonsmodell. Så står, plutselig: Absolutt alt, av alle verdens produkter. Tilegna i splingranes, spleik: Nyfordragleigheitsleik, og lukter. Er det røft sett, bare ment som: Spøyk eller tryggleik på plett, som med poteter?

Det er kanskje, ikkje bare: Lykkelege skrivevanskelegheiter. Det er graffitalkonflukser, som pur & uvurdelig: Svette og pågåans, som ei marans hakkespette. Slik som, at en: Supermann med brannslukar, tar på seg ei hette.

Blant glitter på rutar, har dei: Lynskarpe designertusjar og varar, som fulle redskapsbeholdere snarare. Konstruert, som ein: Nedfallan meteorittgrus, muligens luftet som oppi ei snusebleie. For slik, å kunne holde: Balansa hvor me samtideg uvaretar med fleire av dom rare ubruklegheitanne, som mogleg ofte gjør standpunkt utovar greie gutar.

Men, skulle du: Så skimte, når dei så leie de stunde. På fyllet, dekt av floss med: Sølvymte, eit “úklundre?” Så, en liten: Nastepause blåst, med blårøyk. Foff & Popp! Han har, så: Foren og forduftet, esse. Til eit nytt intet, som: Poff! Foruten ett surtsusande spor, men såvisst kun som eit av: Togas, blikkreine fartsstripar. Søkk vekk, men: Trøkkans på tykke dyser, og friskhetstrekk. Heilt sekert, stæila med noe høyheit i sprøyt: Frihetsparagrafért som minimalistisk framhevande, forenklet og rett. Men etterkvart hopp han ut, som ifra ei: Sekk, som med ett støyt.

Trudde’ru-det: Rant-a’nn? Spludre, med mi: ”Tusj-jur!”

Som i den neste endring, skal vi kreatere en: Vidundring med mitt knaseknekkande konsept, hvor hellende tekstur spruter som fra dusjhuet. Himmel & hav, for en: Stjerneskrift med blomar, på en lett drift av åndsrealitet. Fra dei skriveglade malere, med: Diverse kontorrekvisitta, eksperimenterande utover kurr me fløyt nerover i juvet den forrige sommar.

Golfbatong & (foffens!)

Utifra og stablet rett på, av dette: Essets spyttkjertel så kom en eigen, fabelsvisjon som ved sagaene om mur kan fuge sabelsprette. Der kan folk preika, og misse: Trygt i skisseopprissets mulige areal, så glem alt av det konsnabla tisset. Hyllet være, alle mine graffitikonstruktivister opererande, med sine: Bokstavedukter som jeg understreker nostalgisk og tradisjonállogisk, til momentant oppdriv tidløst alle saman. Hvor jeg priser høyst, oppe i rangsjerande: Listeleker dirigerande, med gode og: Langflate, doble streker. Rett foran, ei heil: Vekterbestand og fniser lavt, av politiets søplelukter.

Trudde-rem: Virkelig at, (dét) frister?

Utifra og stablet rett på, av dette: Essets spyttkjertel så kom en eigen, fabelsvisjon som ved sagaene om mur kan fuge sabelsprette. Der kan folk preika, og misse: Trygt i skisseopprissets mulige areal, så glem alt av det konsnabla tisset.

Golfbatong & (foffens!)

Dekk kan sjølv anta fargene, som alfabetekspansjonar: Overlesset og gåande, påståande ett unikum av ett eiget stilbruk. Med klunkende perlemor, og samtlege av: Utstavnande punktstrykk, strukkent tilspent og seigent. Påbyggande monumentalt, og omfavnande i overlappande og: Forklarande beskrivende, til dei opphengte realiteta i snirklende seksjonar.

Gjerne rett ut ifrå ei gammel lære, slik vi kullskulpturerande leika om inventæret og: Spisset ned på det sittegrupperære, mot det stasjonære i nyttelsesvognane med dein store ære. Fremad henn, eit: Ultradekke av glittergjennskjenn, beskrevet som tåkesølv og krusedullkrøll. Og tilfeldigvis, i ett spring av ein: Penn for og beundre, med bronseblikk og to fatøl i loffane.

(Gi:) Loff!

En, tidligre: Staur, og ei stein. Av, en: Skisse splittet ut, i det inskrevne høyspegls neste. Inn, til det: Støyrste som det aller innerste, føyrste & tilslutt den siste.

Dinosaurens negl, rommer ei heil: Nisse utpå tunet, og i dag blinkande som ei lykkefontene i eit visst skifte. Hvem vet’a: Fævlanne før i beskrivninga, som dersom dei bombande alfabetister bare skulle vifte? Vi mekka, det muligt feteste: Taggede barometeret, over hele det lokale forbundet som eit skifte. Hårfint & påpasserleg, på: Avrunda skrift, med dei fordreiade vitsene.

Og øyet, “e’kje dekket med: Finnlandshette, men retrette?” D’økk e’-så: Tette, gratulerer. Trur dere at, mi kanne: Skvette? Men nå i denne natten, det frister med: Lysstriper, i togripane. Hvesestråler, med dynamiske: Border, lekent med ensemblasjonsrekorder.

Linjeringen, vokser som: Breign av korintsøyler så høye, flotte og organisk uten vannpotte. Direkte så til komplottet, av det: Vage reakt ut i en flytande glidning & skjeinandes med dei nyaste urgnissningene når jeg dro lainers, med fleire av ekko som peip litt utoverøset men strevandes & drøssende i alle skrallande linjeringsul med noen lynslingrende bremsepip. Mens flust, på: Klein og med tradisjonelle, ryper. Ingen tuller, egentlig med: Skrift som ablegøyer, og kvitrer om ”dei nye skøyer.”

”BELÚGA,” e’å: HÆ-for’no!

Noen blekksjeler, som kun: Skribler på en tradisjonell løgn, med ein midlertidegtforvarande penn. Nei slikt, det e som bak eit: ”Tungtpunktum med ei finale,” inklusivt ei rulle & votte.

Rullerulerende for det innan, ei søkke blaut & dryppende: Uthjuling i dei filtrerande blandingsnebbi, som en rå utpøselse. Der hvor lakkbomberanne brått, slipper ned: Tonnevis med betalt gammalmaling, vær du seker. Slik som bestelt hvert eneste døgn rasande, heilt til: Ei månekatastrofe som skjøyv, på an. Imot en retneng som ut til det symmetriske, og med kaputte bølger: Avdampans mot ein spiss gulpenshog, i kost & slim dersom vedtekti sku vara. Totalt & fullstendig kun med verdens veggar, som sikta uti dét: Kornet.

-,Ko-ko! (Der, gikk uret.)

Pakket inn i plakater som både over & under, men kanskje ikke slik som purka snur av? Alt grått er unaturlig, i all enderlig bunn som kun: Akterutsvorne sandblåsere, og det er i grunn trist med spiker.

Skriv kjapt, som en god: Flåse likavel om det kan bli stas, som i fiksjon å se. Med den overlessade dimensjon, står det som tjukt i: Måse slik at skuggen faller, etter både om eller men. Flær så, opp litt: Klein godis, på hvert ett stoppested. Som i en komplett, og pompøst: Overlesset staslig, suprém felles målstrek. Så eiger mitt spytt, også i: Denne debattens, åstedgølv.

Mens over, heile min: Mage, helles blå iper. Og for, kongen av: Kvesset så var det likevel, kun som lunkne skviper. Helst så skulle, dråpene i: Pappen for og starte, en tjuvkobling av løsemiddel-lakken. Men om, at han: Tidlause blandingsklætten sjølv, liksom dermed “sliter?” (Neimen,) om!

Og så deler vi: Togsetene, i biter. Etter mangfoldige liter, med: Terrorsvart & sølv og skriftestykket var langt ifra, som i noen: Platt & døll vinkelsliposaur i sin farts-stripe som var ilter etter hva nå som var surrende, gjennom det metalliska stativet innan alle dei forskjelliege skrallende betydningane.

Gjess så, gi det: Svinet inn, med både hån til noe å lime. Før det ekje åt-te drive føre efter himmelens fall, med: Stredskap, mens polti sover. Fra, kun: Seint, på natta. Som, i sløvt: Konstruert tilbakelagt & direktekonfigurert med dei bedste inskriptsjoner som vektet i kjedegenerasjoner.

Abstrakte ekstensiver, som 100 %: Kontrollerte kvaksvedukter, ærespøsende & pinnpulserende med konvolutter. Ingen, tviler på: Mine bokstavgeometrier som støpt, og med løpende frihetsfantasier. Forslukandes men nesten uten ende på, for å: Besvime av ett overdådig erkegraffitiregime.

Som med: Staffasje i dein oversette skjønnheita som vi skriver, med våre hand-muskulære bombeimplagnativer. Totalt i ei kompakt heder, og med en: Skulpturell glød på vingespennet, som festet i eder stropperemme. Konsist og, i stil med: Helheita som vi leder, må dere skjønne.

Jeg spirer med åpenbart pigmenterte knopper, mens noen andre: Bare lyver, om at “hærverket stopper.” Verden har, han topper med: Stilregn av, i sin rørelse. Og videre, til den han: Nisser på sin, andre beførelse. Så spruter, det i: Pigmenti med tegn og graderingar, ikke en øvelse.

Men forbannet, kun for: Sprakspråk og festlegheitar, som blyfantens kvessede nebb fra alles skarver? Vi kunne, blitt: Forarget kanskje bare, på grunn av gråfarver! Som igjen, rett er: Påskint gammeldags, og det er ett hint. Veggene er, av: Sprukkent omhein, en rådyr stein blindt.

Vi satser, på en: Strøande førelse, med partikkelkropper. Imens at jeg, tægger mine: Kopper og bestikk så det rokker, som i steinsokker. Med, ett reint: Prøveregister som er knyttet, med lisser til prosesserande lys med vister. Nøkkelkake jeg fristes, og: Rytmeflyten danser i ett glimt, ovenfor alle tradisjonstoleranser. Glitterskint & gnistret, som i ein: Fresande søkkebraser, klistret og opplimt som imponerande grimaser. Dem aller første linjene er, som alle detaljeringsverkets nyheitsfunksjonære: Paragrafer, de virkende teorifraser.

(Bånn:) Hyle!

Likevel med noen tjuver, som ikkje er av: Typen som kanskje var oppkalt fram til ett knallhardt kriminellskjell, som gulper bokstaver i ære med pyntestrabaser. Favoriserte, vinner dem av: Falskt stell, men framdeles dei maser. Spring ikke, før at noen har: Varslet og vakta spør heller ikke, før at det absolutt raser. Trykk ned, din dyse og: Føl på opprykket, vær fristet. I år 1999, så datt: Hønsestativet, men hvem bristet? Som klingranes, klukkent: Tøv og latter esse så se og spytt ut en farvet pytt, med virkelege giftgráfer og spesialrestar.

Hønsekleder, roser og ein: Varmtvannsspreder så det oser, ut av spesielle togtrafikksprognoser. Inspirert og sprø, det er: Kongen av kvesset, og ganske stødig i rorspresse. Guten gikk totalt, og komplett inn for: Flukten, fra hønsereda. For eksempel, i skjortens: Rutenett og med, det høye gasstrykket prega. Kyllingene, trengte ei: Luftetur esse, så hva behager? E’ dom: Freda slik som tægsa mine, langs sandstrenda og i dei andres hager?

Men vindt, og lagvis på grunningsmaling: Signert og egnet, til markering av sitt råskinn uten betaling. Og, pådratt i: Større bukser like greit i vinter, som om en sommer. Som, helt klart: Sitter støpt, som ukedagane. Terrorisering, som: Bombing av gata, og barnehagane. Skriften er, klar på: Symbolikk, i karakteristikk. Og, ikkje minst: Staur på som skøyt skrivestyrste, du kan bærre sett igang og bla. Dét er eit skranglebein med komplette & heile bokstava, gjengitt etter eit: Spesiellt, selvportrettverk laga. Også direkte, frå: Husets tegn, med data. Frimann frank, og såpast: En ypperste, klassisk er den frie språktransformatør fra gata.

Ja denne, (e: Mykje, og klar) til å avta.

Ikkje minst forankret blant broderskapets eigne til og variere, i denne dryppereise prega med: Grafitti som abstrakt, type retning risseverk laga. Og ein, av: Esset klunkandes, så rein. I både seil og speil han slingre, rimeleg så: Skarpt og sprakende, men i pøse. Ukentlig og månedlig, videre så: Begravet i surr, og evigheitsforlengande med ei øse. Men om, han: “Var, ut’a fyrstespekket?” Ja så langt, kan det: Visst friste, til å frambringe. ”Hvorfor, dette: Etterpå av tanke, jeg tyrste?”

(Sjesse?) Kom, bringe.

[!’?!-?!?] (u’nø-NTÅ) [!’?!-?!?] (aåk-r’EL) [?’!?-!?!] (UØ’N-ÅTN) [!’?!-?!?] (rak-t’NE) [!’?!-?!?] (KR’A-LNT) (bg2-ÅK’R) [?’!?-!?!]

Men så, heilt: Fri, og furuten! Titolvtalls fortsatt skitten, og direkte ut’a: Vaskekluten. Ikke eit, flekke av: Lære, som skule. Hverken, på denna: Guten omhule, av karakteristisk kontekst. Enn på noen måte kunne opplevast, med den: Tilslørte, snuten. Likevel heilt, i og bo på det: Konstante himmelfall med trúten, både åpen eller buktalande. Og flust på lære, være: Denne, høyestefuten. Kongen av kvast, en: Yppersterekket skittenskapsprins, som ultrabalast.

Men likevel, kommende med: Stundster som, i flekket hit’ast. Slikt som høyst, i ett med: Rundesprang og rundster, tilskapt. Og blant det sogneste, eit: Munster, type bombast. Kremkonstruert & konsekrerande, sentrert som: Sterkt strålande ut, under skosålane. Og, med suverene: Tegnekunster i kontrast så er lakkerguten, kanskje til og med allerede helt fjærnast.

Kanskje, så blir det: Knallførelse prikkfritt, og uten noe av tøvet. Med, superhøy magi: Esse. Som i, ein komplett: Strøelse, drøssende. Samtidig en, rein skjær: Rørelse og opp av pudderet, så sprudler det i lakk & røre. (Fy: Teoball, kem-d’e som ha?)

Å, dørskåtten: ”D’æ: LAUSHÅÅÅR! Fra: LAUSUNGEEEN!”

Som i, eit: Skein det likevel bruste, ei prøvelse. Dét esset vrir, vidare til en: Kvesset skikk, en vanlig plikt. Hvor, dette: Lesset, av perfekt streik. Fødas nyheitar, vi: Skreik tilrykket, ja så greit! Akkurat, der: Bokstavane brenner, som solsteik. Jeg, bare tegna: Så du, preik. Dersom at, blyfanten er: Skarp så varierer det, i transformasjonsprismet på ett ark. Psykedelia, i full: Farve og forklarande, fred ut.

Hold kanna rett på toget, og forsterk det til ett: Framtidigt nedfallande og ikkje minst, med den tidsforsiktega riktege forskyvninga så sterk. Fordreid til dagens klasse for hovedramme, tilspaltet det lettaste: Programmet i tidspassende produksjonsteknikk av fleire tretrinnsvise forekomstar med kodenavn som ein stilmodell.

Men, så: Hutsj! Med, hans ”eiga: Skjølglore.” (Han, er: LØS, igjen!) Høppens.

Kun én dinosaurus, er den einaste med edelsteinstenna: Kommanderende, som kanneførande. Det, er: Fakta men uvisstet, og kanskje litt rørende. Fordi at, dette: Esset, mine stilbetatte. Er av ein komposisjonsrisser, dørket til det polerte og hensiktsmessege: Perfekte formkursiv, av springandes diktere og for fattere. Spleint av med rennende farge, som fra ein tykktørka: Markør i hundre, han skisser med konfektet.

Hvil i Fred: ”Vader” (original forfatter) fra Oslo ”BVL” @ ”Bendik Viking Laland” (avskrift) fra Skien