Nye landskap
Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk
Hvor drar alle engler
når skumring blir til kveld
Jeg ligger her alene
og passer på meg selv
Jeg minnes fortsatt varmen
den gang det føltes trygt
Nå ligger jeg alene
og kjenner på min frykt
Ei hand så full av nærhet
som strøk meg på mitt kinn
Et egenrådig vindkast
som ble en virvelvind
Jeg sydde meg en jakke
av kjærlighetens strøm
Den gav meg noe varme
men raknet søm for søm
Stoltheten den kalde
tok alle mine klær
Nå ligger jeg her naken
til djevelens begjær
Og følelsen av varme
som alltid gav meg fred
Den gav jeg bort til andre
jeg ikke kjentes ved
Jeg hviler i en hage
ved enden av et skjær
Her skal jeg så en tanke
som tar meg som jeg er
Som spirer i et landskap
som sammen tar oss frem
Og hjelper meg tilbake
til det som før var hjem