Ond Art

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Han har holdt seg ganske langt bak i rommet helt siden februar,men han lever 
i veggene. 
Sammen med kulturen.
Jeg har sett glimt av tennene hans i de hånlige smilene han sender kulturen når 
den hvite frakken har tatt på seg den rolige stemmen sin.
Han har skulet mysende bort på kulturen som står nikkende i veggen bak frakken. 
Hevet øyebryn i det kulturen har laget en vegg 
mellom den hvite frakken og resten av verden. 

Nå er han irritert av å bli ignorert for lenge.
Han begynner å bråke igjen. Han smeller dører, skriker og ler hysterisk, 
skraper neglene sine langs tavlen der kulturen ser på han fra nesetippen sin. 
Rommet den hvite frakken sitter i er visst lydtett.

Kulturen skvetter idet han han tramper lengre inn i rommet. 
Han tar kulturen i hånda og skriker lydløst i det 
den hvite frakken bruker synonymer for å være beroligende. 
Synonymene gir han næring. 

Han er ikke lenger et spøkelse. Han kan manifesterer seg nå.



Skriv noe positivt og fornuftig
Alle fornuftige kommentarer er varmt velkommne her på Norske Dikt. Dersom De ikke er hypp på å skrive anonymt kan De registrere Dem og/eller logge inn. Det er ekstra gratis.