Ond Art
Han har holdt seg ganske langt bak i rommet helt siden februar,men han lever
i veggene.
Sammen med kulturen.
Jeg har sett glimt av tennene hans i de hånlige smilene han sender kulturen når
den hvite frakken har tatt på seg den rolige stemmen sin.
Han har skulet mysende bort på kulturen som står nikkende i veggen bak frakken.
Hevet øyebryn i det kulturen har laget en vegg
mellom den hvite frakken og resten av verden.
Nå er han irritert av å bli ignorert for lenge.
Han begynner å bråke igjen. Han smeller dører, skriker og ler hysterisk,
skraper neglene sine langs tavlen der kulturen ser på han fra nesetippen sin.
Rommet den hvite frakken sitter i er visst lydtett.
Kulturen skvetter idet han han tramper lengre inn i rommet.
Han tar kulturen i hånda og skriker lydløst i det
den hvite frakken bruker synonymer for å være beroligende.
Synonymene gir han næring.
Han er ikke lenger et spøkelse. Han kan manifesterer seg nå.
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer