Savn

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Savn Mest elsker jeg deg når du er hos meg, men ikke mer enn når du er borte. Da skriker tankene mine til deg; fortvilet - nytteløst - taust.

Mest elsker jeg deg når du er borte, men ikke mer enn når du er nær meg. Da hvisker jeg tankene mine mot deg; befruktet av håp og drømmer.

På avstand snakker jeg med pusten din, fanget av friheten nyter jeg din lengsel og begjær. Tatt med makt - dine ords makt, - jeg kan ikke finne hvile noe sted.

I kveld gråt jeg. Jeg fant verken pust, lengsel eller begjær. Mørket klamret seg om meg, kaldt og svart. Hvor er du, - så jeg kan synke ned å elske, og være elsket?