Sommerens saga - IV. FORDI HAN TROR -

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Men er en kvinde overmæt av viden
og led ved kjærlighetens slepne ord,
da gjør det godt at finde en, som knæler
i ydmyk dyrkelse, fordi han tror.

Og hun, som end er ung, skjønt ganske moden,
har smil til denne ganske unge mand.
Hun stryker ham bedrøvet gjennem haaret
i mindet om sit eget tapte land.

Men han har vaarens vilje spændt i sindet,
Hvad raker minder ham, naar han ser rødt?
Ak, hun er ikke mor, men elskerinde,
da ved hans hete bryst hun hviler søtt!

Sit tapte land . . . Hun ser det atter høine
sig kysk og drømmeblaat i fjernets rand.
Det vet hun trygt, skjønt hun er ganske moden:
Hun har blot elsket denne ene mand.

Hun smiler haanlig. Støv paa landeveien
var alt det andet, nu da lyset slaar
med flammers blink i dugg paa friske blade
op av den eneste, den sande vaar.