Sonja

===== Det var våren 1987 og vi var Absolute Beginners.

Vi var generasjonen som tok heisen opp. Heisen var lydløs og romslig, og på radioen snakket Gunnar Haugan i Nitimen om båtpuss og blomstring i Hardanger.
Etter en uendelig ungdom sto vi på toppen av unnarennet, verden lå under skituppene.
Vi satte utfor, du og jeg.

Vi møttes sommeren før, i en bil utenfor et samfunnshus i Trøndelag,
og vår første natt uten hverandre ble den siste.
Hun var 18, jeg var 21. Vi var i hverandre, til den fjerne mumlingen fra verden rundt ble til ord om jobb, lønn og bolig.

Hennes mor var japansk, og vi snakket om en lang tur til Japan – istedet ble det Sylling.
En oppvekst på indre Østland satte bygda ved Holsfjorden i et trygt, nostalgisk skimmer,
og dagsreisen med bil gjorde den til et eventyr. Jobb og bolig var klar, på et gårdsbruk i en solvendt bakke ned mot fjorden.
Vi var i svevet, over Dovre, uten mobiltelefon og med en bankbok på 1200 kroner.

Det var en kveld midt i april da vi ankom Solberg gård.
Uendelige flater med nysådd grønnsakåker bølget over myke bakketopper og forsvant i skumringen.
Luften var mild og luktet fuktig jord og vekst. En følelse av evig rundgang, av å gå en oppgått sti,
strøk meg over kinnet – en følelse av å reise i tid, av uvirkelighet.
Vi ble vist en sokkelleilighet, og vi var det første paret i verden
som satte seg ned i en sliten happybenk i ei 70-tallsstue og så seg rundt i et nytt hjem.

Arbeidsdagen på åkeren startet klokka 7 neste morgen. Vi spiste de siste hjemmesmurte brødskivene
og lot tanken synke inn: nå bor vi i Sylling, det er mørkt ute, og vi kjenner egentlig ingen.
Uten TV, og etter en lang dag la vi oss – på hver vår happybenk, på hver side av stua.
Vi var nede på sletta, men publikum hadde gått hjem.

I mørket kom tankene – om fiskepinner, sykkelturer, katten i blomsterbedet. Hjemme.
Tråder fra Trøndelag strøk over meg og la igjen spor av varme, men også av savn etter det kjedelige, det trygge.
Du var yngre og hadde aldri bodd hjemmefra. Jeg hørte du lå urolig.
Vi snakket ikke mye om følelser, du og jeg. Vi var glade i hverandre, nær hverandre,
men jeg kjente ofte noe forstilt mellom oss – en ferniss av ord og væremåter formet av oppvekst og erfaring.
Under lå det varme, skjelvende, som bare gav oss ord når det følte seg truet. Da kranglet vi. Men det endte alltid i tårer og forsoning.

Du sto opp uten ett ord og kom rundt stuebordet.
Fremdeles stille krøp du inntil meg og holdt rundt meg.
Dynen var tynn, og luften utenfor de trekkfulle vinduene var aprilkald.
Vi holdt rundt hverandre og skapte mellom oss en liten lomme av varme, av trygghet.
Vi omfavnet og beskyttet denne varmen, den var alt vi hadde.
Verden var bare oss to i en mørk natt. Vi forstilte oss ikke, vi sa ingenting.
Vi holdt rundt varmen og håpet den skulle vare.
Det var det ærligste øyeblikket i mitt liv.

Siden gikk det ikke så bra. Vi flyttet til Oslo; for deg ble savnet for sterkt, trådene trakk for hardt, og du flyttet hjem.
Jeg ble en stund til, men kom snart etter. Vi skiltes, og resten av livet skjedde i Trøndelag, uten deg.
Nå er du borte, men for meg er du dette lille øyeblikket som var oss.
Uten ord, uten fakter – bare følelser.

To små mennesker i mørket, uten masker og replikker, bare lengsel etter hverandre, trygghet og nærhet
og en liten lomme av varme.