Stillhet

Det har vært stille en stund nå. Etter deg. Ikke fredelig stillhet, men tomhet. Du ga livet farger igjen, og jeg lot meg lokke av dem. Det var du som hjalp meg, og som lot meg falle hardt tilbake.

Jeg kunne ikke valgt annerledes. Med Gud som mitt vitne så kunne jeg ikke det. Og det bringer meg hit jeg er i dag. Fortsatt forslått og merket etter fallet, og med en merkelig stillhet rundt meg som jeg aldri vil vende meg til. Fordi du tok fargene med deg og gikk. Jeg kan ikke føle deg lenger på samme måten.

Hvis dette er mitt lodd i livet, da river jeg det loddet i stykker og går min vei. Jeg kan ikke leve og føle på denne måten. Hvis du ber meg om det Gud så er svaret mitt nei. Jeg kan IKKE leve og føle på denne måten. Som et fengsel, et lite avmerket område jeg skal holde meg innenfor. Er friheten du har lovet meg innenfor disse tunge, tykke veggene? Alt jeg vil er å bryte de løs og se sola og kjenne varmen fra den igjen. Se fargene danse.

Jeg elsket han og jeg tapte og i den smerten over han og over å ikke føle eller leve bor jeg nå. Håpet er blitt svakere. Jeg venter ikke på noe lenger. Og det gjør meg så innmari trist. Langvarig venting gjør hjertet sykt, men hva skjer med hjertet når man innser man ikke engang har noe å vente på? Tiden kan ikke lege sår, hvis tiden ikke bringer med seg noe som er godt