Tap

TAP

Hvor er alle bokstavene? LKSSKBS, det er som…. ingenting som de bokstavene sa noen gang har betydd noe, null verdi. Ensomheten, presser seg på som en tung mørk skygge rundt hele meg og mitt. Jeg ser ikke, jeg mister meg selv.

Det er tungt, jeg vil ha det vondt bort, nye bokstaver kommer til meg. Jeg trodde jeg hadde fått med meg alle, det fortsetter med tap av bokstaver: AMT..OSVOSVOSV!

MEN! Er det så viktig her og nå? Det var ikke viktig der og da.. Jeg trodde aldri jeg skulle si om disse årene: “Hva var det jeg sa”.

Skulle ønske jeg den gang tok feil. Men JEG valgte å overse magefølelsen så resultatet av det ble at bokstavene fikk full storm og vind i seil.

Så ble det stille …..

Never knyttet, redd, sint,trist. Hvorfor? Så mange spørsmål, så få svar. Hva sitter jeg igjen med? Hva er det jeg egentlig har?

Fanget i min egen sorg men over hva? En sorg over noe som aldri eksisterte eller var bra?

98% stikker av når det blir viktig, det er en enkel følelse for det er ikke riktig.

Jeg kaster bauta i glasshus, ikke fortell at jeg gjør det,det vet jeg. Åpne heller dine øyne. Vær modig, hva er det du egentlig ser?

Se de som er rundt deg, snakk til dem. Ikke om dem. Snakke om dem gjør "dem" ikke godt. Det bør du som en voksen person ha forstått.

Når man settes i bås, så settes det også en usynlig lås, låsen er visuell for "de andre" som du med ditt snakk forsøker å forandre.