Til min Gyldenlakk

  Gyllenlakk, før du din glans har tapt,
  da er jeg det hvorav alt er skapt;
  ja, før du mister din krones gull,
  da er jeg muld.

  Idet jeg roper; med vinduet opp!
  mitt siste blikk får din gyllentopp.
  Min sjel deg kysser idet forbi
  den flyver fri.

  To ganger jeg kysser din søte munn.
  Ditt er det første med rettens grunn.
  Det annet give du - kjære, husk! -
  min rosenbusk!

  Utsprungen får jeg den ei å se;
  ti bring min hilsen når det vil skje;
  og si jeg ønsker at på min grav
  den blomstrer av.

  Ja, si jeg ønsker at på mitt bryst
  den rose lå du fra meg har kyst;
  og, gyllenlakk, vær i dødens hus
  dens brudebluss!