720 timer
Hun visste hva som måtte komme. Pusten går rolig fordi hun tenker på den. Pusten er det eneste hun kan holde seg fast i. Tårene presser seg på, men pusten holder dem tilbake. Hun tillater ikke seg selv å ta tak i skrivebordet foran seg, men blir sittende rolig, med hendene lagt tilfeldig i fanget. Over skrivebordet går en flue. Hun har iakttatt den lenge, den svinser rundt, av og til surrer den noen centimeter over bordplaten, men kommer alltid tilbake. Kveldsola kommer inn fra høyre. Hun ser ikke opp, men hun vet at den unge legen på andre siden av bordet, ikke vet hva han skal si. Hun hører pusten hans. De siste ordene hans er der enda. ”Ikke mer å gjøre!” Det er ikke plass til flere ord i rommet. Om en måned, tenker hun, og tillater ikke angsten å slippe til. Hun har knapper for alt. Pusten går rolig.
”Hvor gammel er du?”, spør han. Hun hører han er ung. Hun må kremte før hun svarer. Skulle ønske hun kunne ta på bordplaten, men hun må konsentrere seg om ordene. Hun ser ikke på ham, mer ut i luften, eller på gulvet, et langt stykke bortenfor bordet. ”29 år i august. ” Det fryser til i henne av egne ord. Hun holder fast ved pusten. Det er bare et årstall, tenker hun.
Det blir stille igjen, men en annen stillhet. Hun forstår det må komme mer, og konsentrerer seg igjen. ”Og barna?” Selv om hun pustet rolig, føltes det som et slag i mellomgulvet. Hun svelger for å holde kvalmen tilbake, og tar sats. ”Den eldste er syv, så fire, og den minste er to.” Hun tenker, legene har prøvd alt, stråling, cellegift, alt. Det er bare slik det er. Hun har ikke noe tro på alternativ medisin. Hun trenger ikke halmstrå. Hun vil ikke ha noe halmstrå, hun vil ha sin verdighet. ”Jeg vil ikke ha smertelindrende før det er helt nødvendig!”, hører hun seg selv si. ”Om en måned?” Han nikker, redd for å bruke stemmen.
Om en måned er jeg borte fra Markus, Nina og Truls, tenker hun, og Øyvind. Om en måned er jeg blind, døv, stum, lam. Borte. Man kan legge meg i jorda, eller hvor som helst, uten at det gjør noe. Strålene fra kveldssola blir lengre. Hun ser på flua. Følger den med øynene. Merker seg hver bevegelse den tar.
Den unge legen snakker, men han må starte på nytt. Hun ser svettedråpene i pannen. ”Hvordan skal du takle…?” Han slår åt med hånden. En desperat bønn om å bli forstått. Hun vet hva hun skal svare. Hun har lært nå, det hun skulle ha lært hver dag, hele livet. ”Jeg har 30 dager” sier hun, og fortsetter. ”Det er 720 timer, som ikke skal sløses bort.” Den unge legen høres redd ut når han sier, ”Skal du jobbe?”. For første gang på lenge føler hun lyst til å le, men hun gjør det ikke. ”Nei”, sier hun, ”jeg skal ikke gjøre, jeg skal være! Det har vært for lite av det, men 720 timer hjelper en del.”
Hun ser over bordet og møter blikket til den unge mannen. Hun føler anerkjennelse. Kanskje er det respekt. Hun ser at fluen er borte. Lyset er helt mykt nå. Hun kunne ha sagt ”da blir det ikke flere kontroller på meg”, men det hadde vært et slag mot ham. Hun ville ikke være slik. I stedet rekker hun hånden over bordet. Kjenner at hånden hans er klam. ”Takk for det jeg har fått”, sier hun, ”og takk for det jeg har igjen!”
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer
Anonym feiging (02c7ba0984)
Permanent lenke |