Fra en samisk shaman i hytteboka på Larsbu

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Jeg kom langt borte fra
vandrende
over vindblåste vidder
vindens ukjente veier
kom hit for å se
om det jeg fant
var noe
jeg og hadde drømt
støttet til min vandringsstav
betrakter jeg
den hvite manns veier
som er galskapens veier
og dødens veier

Se ut av vinduet
du ukjente
alt befinner seg her
- gruve
- skytefelt
din sivilisasjons
symbolske grunnlag
nå vil de
deponere gift
i jorden - vår mors
innvoller
utvinne det siste
mineral

Gå utenfor
se mot Snøhettas
militariserte topp
se deg tilbake
alt
ligger på linje
du og
det hjelper ikke
å hoppe til side
du er ubehjelpelg
en del av helheten
selv om
du ikke ville det

Jeg vandret langt
krokete veier
hvor mine ånder førte meg
for å finne
det siste
mineralets kilde
undrende så jeg
berget
isprengt skinnende blågrønne linjer
fortvilet søkte
beskytterne
å drepe meg

Min shamantromme drønner
jeg sender galder
med høy stemme
for å hjelpe maktene
for å la dem
virke gjennom meg

Din sivilisasjon
er snart slutt
alle dine planer
ynkelige å se til
faller
med din selvskapte gud
materiens
likevel
var alt nødvendig

Så går jeg igjen
bort
vindens veier
sporer ingen
dersom
den ikke vil
stjernetåkenes veier
vandret jeg aldri
til denne dag
mitt navn
er

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt