Opgjør

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

Om ditt hjerte ikke skjelver, når du hører våpenlarmen,
der du sitter ved din pult og skriver tall og teller gull -
om det ikke driver blodet til en storm som svir i armen,
er det ikke mer verdt enn en tiøring med hull!

Om du ser på likegyldig, når ditt flagg fra unge dager
bæres frem i kamp av nye, unge menn -
da har hjulet i dig stanset og fått rustent kulelager.
Ingen kraft på jord kan svinge det igjen.

Om du aldri tar dig selv i at du plystrer på kontoret,
når en fjern, begeistret oprørssang fra gaten når ditinn,
mens din chef med gift i smilet applauderer dig og koret,
men det vedblir med å tone ennu lenge i ditt sinn -

Om du aldri noen aften søker hjem til gamle gater,
hvor din kamplyst engang flammet høi og vill -
om der ikke finnes svarte, svære gårder som du hater -
da har gråe plikters silregn drept din ild.

Om du leser i avisen din hver dag ved frokostbordet
at folk rundt jorden dagstøtt går i kamp for drømmens skyd,
og du ikke som en hvisken gjennem sjelen hører ordet,
som befaler dig å våkne før du drukner i idyll.

Kan du aldri øine stjernen over vanens gylne tåke,
den som skinner mot vårt drømte nye land -
å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket!
Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand.

Om du mildt ironisk svarer, du er ferdig med å drømme:
det får bli en sak for andre som har bedrelyst og tid,
for en voksen mann med ansvar, han må holde sig i tømme,
han må henge i for landet og familien sin med flid -

om du sier at du slet dig op fra bare visergutten
det får andre også gjøre som vil op -
det er slutten, kjære venn, ja det er punktum for disputten.
Du er avdød, skjønt du spreller med din kropp.



Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt