Rus

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

  
Alene i en verden med krig og hat,
En sjel som sulter uten mat,
Gata er kald og tom,
Kan ingen unne han et rom.
I vinduene stirrer de på den ensomme,
Men ingen vil rope å be han komme,
De vet ikke hvordan det er å ikke ha noen å gå til,
For det er ikke det at han ikke vil.
Han har da også hatt en mor og en far,
Hus med senger, stoler, bord - ja til og med badekar,
Men faren var ikke snill og lykken tok slutt,
Moren endte på sykehus med et digert kutt.

Alkohol ble hennes hjelp gjennom denne tiden,
Problemene fikk hun takle siden,
Sønnen kom lengre og lengre unna henne,
Hvordan kunne hun føde han til en verden som denne.
Alkoholen ble en dal mellom han og moren,
Han skulka mye og gjorde det dårlig på skolen,
De nye vennene drev med ting han ikke hadde hørt om,
Men dagen da han også startet kom.
Amfetamin, kokain, jeg sier ikke mere,

En uskyldig pille blir alltid til flere,
Han var med på alt for å skaffe penger,
De brydde seg ikke om å sove i senger.
Moren fikk øynene opp og kastet han på dør,
Ønsket hun kunne få ting til å bli som før,
Vennene har sluttet og er nykter,
Men han fra fortiden enda flykter.
Nå kan du se han vanke med narkomaner,
Moren sitter hjemme og ingenting aner,
Hvor ble det av gutten med lyst hår og øyne blå,
Var det han hun i går på Plata så.
Hans stolthet er for stor for å oppsøke henne,
Innerst inne vil han la seg avenne,
Er redd for å bli dømt av sin egen mor,
Ikke engang sikker på hvor hun bor.
Atten lange år har gått,
Alle de tårene de har grått,
Moren alkoholiker og sønnen enda verre,
Sånn er livet for mange, dessverre


av Sawilla

Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt