Sang til jorden

Fra Norske Dikt
Gå til: navigasjon, søk

  Deilige jord! Vi er dine i liv og død!
  Dig vil vi tjene så lenge det ulmer en glød
  i våre hjerter, i våre lemmer og skjød!

  Allgode mor! Du har skjenket os alt hvad vi har.
  Under den mektige sol blev du drektig og bar
  oss, dine barn. Og på himmelen står solen, vår far!

  Mer enn vårt liv har du gitt oss. Ja ødsel og rik
  henter du gavene frem ifra kjortelens flik.
  Alt hvad du krever igjen er vårt arbeid og våre lik.

  Alt du forlanger er at vi vokter vårt pund,
  er at vi gjør oss tilgode de kostbare fund
  og at vi synger din pris hver en ledig stund!

  Men dine sønner og døtre, ja vi dine barn,
  skjønte oss ikke på lykken og rotet ihop våre garn,
  så vi i stedet for lykken fanget inn bare skarn.

  Mens vi var få og hadde uendelig plass
  og fant at en hule av sten var det rene palass,
  fordi den gav tørrere leie enn myr og morass -

  ja, mens vi kjempet for livet i skogenes dyp
  og følte naturen som favn av en kjempepolyp,
  mot hvem vi var bare å regne for dumdristige kryp -

  da - i vår barndoms gylne og skinnende gry,
  da i tankene som strømmet som sol gjennem hjernens sky
  og vi i undren så oss omkring i en verden ny -

  levet vi alle som brødre, sammen i kamp og i fest.
  Intet var hans eller hennes. Ingen var bedre og best.
  Nedla en mann et bytte, var hele stammen hans gjest.

  Fant vi en gressgang ved havet, så slo vi oss ned
  og levet en sommer på dette velsognede sted.
  Morgenen kom med arbeid og aftenen kom med fred...

  Med kvinnene avlet vi unger, som kravlet og sprang
  viltre og frie som kalver i skog og på vang.
  Elskoven kjente vi ikke. det var forplantningens trang.

  Tidene gikk. Vi blev gamle. Menneskeheten blev stor.
  Så blev vi svake og glemte vi fødtes av sol og av jord.
  Da diktet vi fremmede guder. Fornektet vår egen mor.

  Det var vår ulykke. Noe var større enn oss.
  Bergene skalv jo for vreden av en eller annen koloss.
  Hvelvene runget av latter. Hvem skulle her vise tross ?

  Skar det et lyn over himlen, hørte vi tordenens skrall,
  krøp vi forferdede sammen som kveget på stall,
  hvisket vi lamslått: Hør, gudene går i sin hall!

  Likevel var det en natt at vår sterkeste bror
  vandret på jakt under stormens hylende kor.
  Lynene krysset hinannen. Trærne lå flate langs jord.

  Og da han vendte tilbake, hadde han nedlagt en bjørn.
  Så er det sagt, at han smilende kvad om sin tørn.
  Senere kaltes han alltid for: Stormenes Ørn!

  Hvordan kan han, tenkte mange, ha styrke til alt ?
  Er han en mann, på hvem gudenes øine er falt ?
  Ja, han er større enn oss og til stordåd kalt.

  Da gikk vi til ham og bøiet oss, kysset hans fot:
  Du er vår herre, er større i styrke og mot. -
  Snart var det glemt vi var rundet av samme rot.

  Kvinnene kan du få velge, ja vi skal grave din brønn -
  sa vi til Stormenes Ørn - det er gudenes lønn.
  Og deres nåde skal følge din førstefødte sønn!

  Slik blev det herrer og treller. I ondt og i godt
  fulgte vi siden en hersker og priste ham blott:
  All øvrighet er av gud og bør bo i et slott!

  Årtusener gikk. Og vi trellet for herskernes ætt,
  nogen med plogen, andre med spade og spett.
  Tusenvis gikk vi i krig for de herskendes ære og rett.

  Alt har vi skapt, mens de pisket med svøper vår rygg,
  reist pyramider og templer og skyskraperbygg,
  bakt deres brød og gjort deres festers brygg.

  Skib har vi bygget, og veier og lokomotiv.
  Under vår skapende hånd, på vårt seirende: Bliv! -
  yret de fjerneste egne av virke og liv.

  Selv fikk vi leve i skyggen av den metropol,
  som vi med verkende skuldre reiste mot himmel og sol.
  Trange og smussige gater var arbeidsbienes bol.

  Knurret vi, kom de med svøper og fengsler og lov:
  All øvrighet er av gud, og det regnes for grov
  synd mot hans bud å planlegge oprør og rov.

  Dette var straffen fordi vi fornektet vår mor,
  fordi vi tok fremmede guder og glemte dig jord,
  deilige jord under solbålets ildstråleflor!

  Men i vårt hjerte, ja dypt i vårt mørke sinn
  lå en erindring om vårdagers syngende vind,
  den gang da menneskevåren suste i jorderik inn!

  Og da vi trellet som hårdest, ja i en vanvidsnatt,
  mørket lå tett over jorden, bare fra bombene skvatt
  ildmørje ut over ørkner bevokset med piggtrådkratt -

  mørsere gjødde og spydde, det stank av karbol og blod
  og menneskekjøtt, som blev stekt på granatsplinter glo,
  skyttergravenes rekker av menn lå lik - hvis de ikke stod -

  da så vi oss stumme tilbake i tusener trelldommens år,
  mintes en stormnatt vi klumpet oss sammen som får,
  og da vi skjelvende hvisket: Hør gudene går!

  Dette var også gudenes, dette var herskernes verk!
  Å, men nu fryktet vi ikke en himmelsk berserk:
  trældomens år har gjort menneskeheten sterk!

  Og da den lange, vanvittige natt var forbi,
  hadde vi sett i en drøm hvad du en gang skal bli,
  fruktbare jord. Vi skal gjøre dig kongelig fri!

  Og i den nye og strålende solmorgenstund
  reise vi kampen for jorden. Med syngende munn
  stormet vi gudenes hellige offerlund!

  Keisere rev vi fra tronen, konger gikk samme vei.
  Skulde vi kanskje ha fremmede guder for dig?
  spurte vi jorden. Og våren sang brusende nei!

  Gudssønnen sukket på korset: Se, dette lam,
  slik skal du bære din lidelse, bære din synd og skam.
  Riv ham fra korset! Vi vil ikke lide for ham!

  Deilige jord! Vi er dine i liv og i død!
  Dig vil vi tjene så lenge det ulmer en glød
  i våre hjerter, i våre lemmer og skjød!



Personlige verktøy
andre sjangre
sanger
Språk

Skriv ut
Utskriftsvennlig utgave

IPv6

Dikt og kultur:

forsiden | tilfeldig dikt | dikt på svensk | dikt på engelsk | bloggede dikt