Arbeider til arbeider
av Rudolf Nilsen
Vi er av samme ætt. Og samme kår.
Vi høster alltid mindre enn vi sår,
så lenge det er fienden som rår.
Vi er av samme ætt. Og i vårt hat
til borgerdømmets råtne fortidsstat
er vi fullkomment like, kamerat.
Vi er av samme ætt. Den samme hel
vil trampe både dig og mig ihjel
såsant vi taper trossen i vår sjel.
Vi er av samme ætt. Og samme tro.
Fra hjertet ditt til mitt en drøm slår bro,
en drøm om landet der vårt folk skal bo
engang når ørkenen er tilbakelagt
og vi er sterke som vår overmakt
og alt skal bli som vi har forutsagt!
Nuvel — hvad så, om jeg er kommunist,
du tranmælit og han er sosialist?
For frender, frender er vi dog til sist.
Så still dig ved min side, kamerat.
Nu gjelder det å slåss for hus og mat
og ikke nøie sig med vakkert prat.
Et pust i bakken — var det så de sa?
Den fete trenger kanskje puste ja,
men ikke den som daglig magrer a'.
Nu gjelder det å verge våre hjem,
ja våre barn og kvinner imot dem
som plyndrer flittig, der de rykker frem.
Hvis ikke blir vi enige om det,
da kan vi snart begynne alle tre
å pelle filler, eller gå og be.
Og vi har frender rundt i alle land.
De roper: kjemp så trossig dere kan,
så hjelper dere oss å holde stand.
Det ropet høres over alle hav.
Fra himmelskraperbygg og gruvens grav
flyr over jorden dette enkle krav.
Fra dem som sliter med den svarte muld
og dem som maler storbykvernens gull,
fra hytte, murstensgård og fangehull.
Hør brølet fra den gule Kinamann:
Nu vil han råde i sitt eget land!
O City se — imperiet står i brand.
Så la oss svare vi som Russlands frie menn:
Vi er av samme ætt. Til kamp for den!
Og uten vakling, uten «om» og «men».
Slå på automatisk oppdatering av kommentarer