BENK

Fra Norske Dikt
Hopp til navigeringHopp til søk

Jeg er en benk[rediger | edit source]


Men på benken
sitter hun alene alltid
Ensom men håpefull på benken i parken den store byen
mange mennesker så mye de har å snakke om kanskje noen kommer bort men de har jo hverandre trenger kanskje ingen andre
De sitter på meg dagen lang. Reiser seg opp på tide å dra hjem kanskje vil noen slå av en prat imorgen
De spiser sin mat på meg. når hun finner sin vanlige plass den hvitmalte benker i parken
De deler sine initime samtaler uten å ta hensynn til meg. kanskje håper hun.
De hviler på meg når de er slitne.
De skraper meg, risser inn navnet på deres kjærester.
Snart har jeg mistet min glødd, har ikke en eneste plate igjen uten arr.

Jeg har virkelig lyst å delta, være med, bli sett, men uansett hvor hard jeg prøver så får jeg ikke ut et ord. Jeg er en benk.

BENKEN I PARKEN[rediger | edit source]

På en liten benk
i den store parken
sitter hun i dag også
alen med sine tanker og bekymringer
parken i den store byen
Ser et yrende liv
fra sin plass
på den lille hvitmalte benken
latter og muntre stemmer

LAGET AV:EDGAR ARIEL


Ris, ros og synspunkter
Norske Dikt welcomes all comments. If you do not want to be anonymous, register or log in. It is free.