Bjørnen og reven

Hvorfor bjørnen er stubbrumpet

Bjørnen møtte en gang reven, som kom luskende med et knippe fisk han hadde stjålet.

"Hvor har du fått det fra?" spurte bjørnen.

"Jeg har vært ute og fisket, herr bjørn!" svarte reven.

Så fikk bjørnen også lyst til å lære å fiske, og ba reven si hvordan han skulle bære seg at.

"Det er en simpel kunst for deg," sa reven, "og den er snart lært. Du skal bare gå ut på isen, hugge deg et hull og stikke rumpa nedi; og så må du holde den der bra lenge. Du må ikke bry deg om at det svir litt i den; det er når fisken biter; dess lenger du kan holde den der, dess mer fisk får du. Og rett som det er, skal du tverrykke opp!"

Ja, bjørnen gjorde som reven hadde sagt, og holdt rumpa lenge, lenge nedi hullet, til den var frosset vel fast; så tverrykket han den - tvert av, og nå går han der stubbrumpet den dag i dag.

Reven snyter bjørnen for julekosten

Bjørnen og reven hadde en gang kjøpt seg en smørholk i hop; den skulle de ha til jul, og derfor gjemte de den under en tykk granbuske. Så gikk de et stykke bort og la seg i en solbakke til å sove. Da de hadde ligget en stund, reiste reven seg og ropte: "Ja!"...satte avsted, og like bort til smørholken, som han åt en god tredjepart av. Men da han kom igjen, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, siden han var så feit om flabben, sa han: "Tror du ikke jeg ble bedt i barsel da?"

"Ja så. Hva hette barnet?" spurte bjørnen.

"Tatt-på," sa reven.

Dermed la de seg til å sove igjen. Om en liten stund sprang reven opp igjen og ropte: "Ja!" og strøk avsted bort til smørholken. Den gangen åt han også en god slump. Da han kom tilbake, og bjørnen spurte hvor han hadde vært, svarte han: "Å, ble jeg ikke nå igjen bedt til barsel da, tror du?"

"Hva hette barnet nå da?" sa bjørnen.

"Halv-ett," svarte reven.

Bjørnen syntes det var et rart navn, men han undret seg ikke lenge på det, før han gjespet og sov igjen; aldri før han hadde ligget en liten stund, så gikk det like ens som begge de andre gangene; reven sprang opp igjen, ropte "Ja!" og la avsted bent til smørholken, og den gangen åt han slumpen. Da han kom tilbake, hadde han vært i barsel igjen; og da bjørnen ville vite hva barnet hette, svarte han "Slikket-i-bunnen!"

Dermed la de seg til å sove igjen og lå en god stund. Så skulle de bort og se til smøret; men da var det ett opp. Og så skyldte bjørnen på reven, og reven på bjørnen; den ene sa at den andre hadde vært borte i smørholken, mens han selv lå og sov.

"Ja, ja," sa Mikkel, "vi skal snart få vite hvem av oss har stjålet smøret. Nå skal vi legge oss borti solbakken: den som da er fetest bak når vi våkner, han har stjålet det."

Ja, den prøven ville bjørnen gjerne gå inn på; han visste med seg selv at han ikke hadde smakt smøret engang, og la seg trygt til å sove i solen. Så lusket Mikkel bort til holken etter et smørgrann som satt igjen i en sprekk, og tilbake til bjørnen og smurte ham bak med det; så la han seg til å sove, som ingenting hadde hendt. Da nå begge våknet, så hadde solen smeltet smøret, og så ble bjørnen den som hadde ett smøret, likevel han.

Slipp granrot og ta i revefot

Det var engang en bjørn som satt i en solbakke og sov. I det samme kom det en rev luskende forbi og fikk se den.

"Sitter du der og later deg, bestefar," sa reven. "Nå skal jeg spille deg et puss," tenkte Mikkel med seg selv. Så fant han tre skogmus og la på en stubbe tett under nesen på bjørnen. "Buh, bamse, Per skytter ligger bak stubben!" skrek han like inn i øret på bjørnen, og tok til bens bort igjennom skogen.

Bjørnen bråvåknet, og da han så de tre musene, ble han så sint at han letter på labben og ville legge til dem, for han trodde det var de som hadde skreket inn i øret på ham.

Men så fikk han se svansen til Mikkel mellom buskene borte i skogkanten, og la avsted så det braket i småskogen, og bamsen var så nær etter Mikkel at han fikk tak i den høyre bakfoten på ham, i det samme han skulle smette ned i en gang under en granrot. Der satt Mikkel i klemmen, men rådløs var han ikke, han skrek:

"Slipp granrot og ta i revefot!" og så slapp bjørnen. Men da lo reven langt inne i hullet og sa:

"Lurte jeg deg ikke den gangen også, bestefar!"

"Gjømt er ikke glømt," sa bjørnen, og var vill.

De vedder om flesk og humlebol

Om morgenen den andre dagen kom bjørnen gående over myra med en gjøgris: Mikkel satt høyt oppe på en stein ved myrbredden.

"God dag, bestefar," sa reven; "hva er det for godt du har der?" sa han.

"Flesk," sa bjørnen.

"Jeg har også litt munngodt," sa reven.

"Hva er det?" sa bjørnen.

"Det er det største humlebolet jeg noen tid har funnet," sa Mikkel.

"Jaså," sa bjørnen, og gren og siklet, så godt syntes han det skulle være å få litt honning. "Skal vi bytte kost?" sa han.

"Nei, det gjør jeg ikke," sa Mikkel.

Men så gjorde de veddemål, og ble forlikt om at de skulle nevne tre slags trær. Kunne reven si det fortere enn bjørnen, skulle han få lov til åbite én gang av flesket; men hvis bjørnen kunne si det fortere, skulle han få lov til å suge én gang av humlebolet. Han skulle nok greie å suge i seg all honningen i ett drag, tenkte bjørnen.

"Ja," sa reven, "det er både godt og vel alt sammen, men det sier jeg, at vinner jeg, skal du være pliktig til å rive av busta der jeg vil bite," sa han.

"Ja nok, jeg får vel hjelpe deg, siden du ikke orker sjøl," sa bjørnen.

Så skulle de til å nevne opp trærne.

"Toll, furu, tyri!" brummet bjørnen - grov i målet var han. Men dette var bare ett tre, for toll er ikke annet enn furu, det heller.

"Ask, or, eik!" skrek reven så det gnall i skogen.

Så hadde han vunnet, og han fór ned og tok hjertet ut av grisen i én bit, og ville springe. Men bjørnen ble arg for det han tok det beste på hele grisen, og fikk fatt i svansen på ham og holdt ham.

"Bi litt," sa bjørnen, og var vill.

"Ja, det er det samme, bestefar, vil du slippe meg, skal du få smake på honningen min," sa reven.

Da bjørnen hørte det, så slapp han taket, og reven opp etter honningen.

"Her på dette humlebolet," sa Mikkel, "holder jeg et løvblad, og under det løvbladet er det et hull som du kan suge igjennom," sa han, og i det samme holdt han humlebolet opp under nesen på bjørnen, tok vekk løvbladet, hoppet opp på steinen og satte seg til å glise og le; for det var hverken humlebol eller honning, det var et vepsereir så stort som et mannehode, fullt med veps, og vepsene yrte ut og stakk bjørnen i øynene og ørene og i munnen og på snuten. Og han fikk så mye å gjøre med å kare dem av seg at han ikke hadde stunder til å tenke på Mikkel.

Fra den dagen er det at bjørnen er så redd vepsen.

De skulle ha åker i sameie

Det var engang bjørnen og reven skulle ha åker i sameie. De hadde en liten bråte oppi skogen, og det første året sådde de rug. "Nå får vi dele som rett er," sa Mikkel; "vil du ha rota, så tar jeg toppen," sa han. Ja, det ville bjørnen. Men da det hadde tresket, fikk reven korn, og bjørnen fikk ikke annet enn taver og teger. Bamsen likte ikke dette, men reven sa det var så som de var forlikt om. "I år er det jeg som har vinningen," sa reven, "et annet år er det du; da skal du ha toppen, og jeg får nøyes med rota."

Men da våronna kom, spurte Mikkel hva bjørnen mente om neper. Jo, det var bedre kost enn korn, sa han, og det mente reven òg. Da høsten kom, tok reven nepene, og bjørnen fikk kålen. Men da ble bamsen så harm at han skilte lag med Mikkel med det samme.

Mikkel vil smake hestekjøtt

Så var det en dag som bjørnen lå og åt på en hest han hadde slått. Da var Mikkel ute igjen, kom luskende og siklet på en godbit av hestekjøttet. Han gjorde kriker og kroker, til han kom bakenfor bjørnen, så tok han til sprangs på den andre siden av hesteskrovet, og nappet en jafs med det samme han rente forbi. Bamsen var ikke sen heller, han slo etter Mikkel, så han fikk tippen av den røde halen i labben sin; siden den tid har reven hvit haletipp.

"Bi nå, Mikkel, og kom hit," sa bjørnen, "så skal jeg lære deg å fange hest." Ja, det ville Mikkel gjerne lære, men han gikk ikke nærmere enn han trodde seg. "Når du ser det ligger en hest i en solbakke og sover," sa bjørnen, "så skal du binde deg vel fast med taglet i rova, og hugge tennene i låret på hesten," sa han.

Det varte ikke lenge før reven fant seg en hest som lå og sov i solbakken, kan du vel vite, og så gjorde han som bjørnen hadde sagt, han vippet og bandt seg vel inn i hestetaglet, og hugg tennene i låret på hesten. Og den spratt opp, og til å slå og renne, så Mikkel slang både mot stokk og mot stein, og ble så skamslått og mørbanket at han ikke var fra åmiste både sans og samling.

Rett som det var, fór de forbi en hare.

"Hvor skal du hen, som farer så fort, Mikkel?" sa haren.

"I skyssferd, min kjære Jens!" sa reven.

Og haren satte seg opp på to-ben og lo så godt at kjeften sprakk like opp til ørene, for det Mikkel fór så gildt i skyss.

Men siden den skyssferden har ikke reven tenkt på å fange hest. Den gangen var det bjørnen som var ful; ellers sier de han er godtruen som trollene.