Dag Martinsen

Savn

Mest elsker jeg deg når du er hos meg, men ikke mer enn når du er borte. Da skriker tankene mine til deg; fortvilet nytteløst taust.

Mest elsker jeg deg når du er borte, men ikke mer enn når du er nær meg. Da hvisker jeg tankene mine mot deg; befruktet av håp og drømmer.

På avstand snakker jeg med pusten din, fanget av friheten nyter jeg din lengsel og begjær. Tatt med makt - dine ords makt, jeg kan ikke finne hvile noe sted.

I kveld gråt jeg. Jeg fant verken pust, lengsel eller begjær. Mørket klamret seg om meg, kaldt og svart. Hvor er du, - så jeg kan synke ned og elske og være elsket?